Jeg vil være sykere enn dem og at det skal være alvorlig.

Jente, 16

Jeg selv føler at jeg sliter med mat. Jeg klarer ikke å spise med mindre noen nesten tvinger meg (ellers får jeg skyldfølelse) ig jeg vil ikke ha hjelp før helsepersonell sier at jeg må. Jeg har sånne mål, som at jeg har lyst til å bli innlagt og at jeg vil ha diagnosen anoreksi, for hvis ikke føler jeg meg ikke bra nok. Det er et par rundt meg som har hatt anoreksi i løpet av årene og jeg føler på en måte at jeg må være sykere enn dem for å få hjelp og jeg skjønner ikke hvorfor. Har ingen planer om å bli frisk, selvom jeg vet at disse tankene er syke. Jeg har ikke lyst til å spise nok. Jeg skjønner ikke om jeg har en spiseforstyrrelse, fordi det er jo ingen leger som har sagt det, bare noen venner og foreldrene mine som har nevnt det. Og da føler jeg bare at jeg kan være sykere, og at jeg ikke er syk nok. Jeg «vil» at det skal være alvorlig, men hvorfor vil jeg det?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Jeg blir bekymret når jeg leser dette. Det er et farlig mønster du har havnet i. Det kan bli veldig skadelig for deg om du ikke ber om hjelp til å snu det.

Jeg har møtt mange ungdommer med spiseproblemer som har liknende tanker. Det er ikke alltid man vet akkurat hvorfor man tenker slik man gjør. Noen sier de på en måte er redd for å ikke ha spiseforstyrrelse lenger fordi de er redde for å miste støtten og oppfølgingen de får fra foreldre, helsepersonell og andre. Andre kan oppleve det som om man ikke er flink nok til å ha spiseforstyrrelse når det virker som andre har vært sykere enn dem. Andre igjen vet ikke hvorfor slike tanker kommer.

Veldig mange med spiseforstyrrelse har ikke disse tankene i hele tatt. De fleste jeg har møtt med anoreksi syntes ikke at de følte seg bra nok når de ble veldig syke. Denne sykdommen skader tankene og får ungdommen til å produsere mer og mer negative tanker om en selv etterhvert som sykdommen skrider frem. Det betyr at det ikke finnes et målepunkt hvor man blir "fornøyd", derimot blir man bare mer og mer misfornøyd med seg selv, man isolerer seg fra andre og føler seg på mange måter inkompetent. Det er en fryktelig vond sykdom og om ungdommen ønsker å komme seg bort fra sykdommen kan veien likevel være veldig krevende likevel. De fleste jeg møter som har levd en stund med denne sykdommen, har ønsker om bli en vanlig ungdom og å bli sett på som normal blant andre ungdommer fordi sykdommen gjør at man mister nettopp dette.

Jeg vet ikke om du er på vei inn i en spiseforstyrrelse eller om du allerede har fått det, fordi du må til helsepersonell for undersøkelse for å finne ut dette. Jeg anbefaler deg sterkt å fortelle foreldrene dine om hvordan du har det med mat og ta imot hjelp til å snu dette. Kanskje kan dere sammen oppsøke fastlegen eller helsesykepleier. Om det er vanskelig å snakke om dette, kan du vise frem det som er skrevet her.

Jeg legger ved artikler du kan se på.

Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier/familieterapeut

Besvart: 31.3.2020

Oppdatert: 31.3.2020