Har hatt selvmordstanker siden jeg var 9 år

Kjære gutt 14 år,

Så fint at du skriver til oss om det som er vanskelig for deg.

Det å tenke at du skal rømme fra livet i vanskelige perioder er som oftest et uttrykk for at du har det veldig vanskelig og har hatt det over tid.

For mange så er dødsønske sterke signaler om at følelsene og tankene blir for overveldende og altfor vanskelige. Det er mange som har selvmordstanker som forteller at de ikke egentlig ønsker å dø, de ønsker bare å få det bedre, men vet ikke hvordan.

Vi blir ofte bedre til å regulere følelsene våre når vi blir eldre og hjernen utvikler seg. Det vil likevel være perioder i livet hvor vi er mer sårbare og det å håndtere tanker og følelser er ekstra vanskelig.

Indre uro og psykologisk smerte kommer og går i livet. Det kan ofte dempes med samtaler og tanke- og pusteteknikk (som f.eks. kan en indre samtale med deg selv være vennlig, oppmuntrende og trøstende, samtidig som du puster rolig inn og ut).

Husk at du tror mest på det du forteller deg selv, så vær nøye med at det du sier er ting som gjør deg godt og styrker selvfølelsen, ikke ting som drar deg ned.

Du er bare 14 år gammel og livet har så utrolig mye mer å by på av oppturer, men selvsagt også nedturer. Ved å jobbe deg igjennom nedturene og med de negative tankene dine, vil du bli sterkere når livet går deg imot. For hver gang du håndterer dine nedturer på en god måte, med egenomsorg, blir du sterkere psykisk.

Det som skjer når vi blir deppa, er at tankene blir urealistiske og vi ser alt igjennom gråe og triste «briller». Øv deg f.eks. på å skrive ned de negative tankene og finne "motargumenter" mot de negative tankene (selv om du ikke tror på dem i begynnelsen).

Ingen kan tenke positivt hele tiden, det er ikke et mål. Ved å tåle å stå i det vonde og det triste, og tørre å vise andre sin sårbare side, det er da det kan skje endringer. Det er når du erkjenner overfor noen at du føler deg avvist, ensom, trist, at du kan tåle å leve med det.

Det å være fysisk aktiv og ha sosial omgang med mennesker som gjør deg godt, er beskyttende for psykiske vansker. Det å bli passiv og isolere seg kan ofte gjøre ting verre.

Du burde ikke finne deg i å ha det så vondt og vanskelig. Livet kan også være godt og fint, hvis du bare gir det en sjanse.

Jeg vil råde deg til å kontakte noen som du kan få hjelp hos. Du har flere alternativer til hvem du kan snakke med. Dersom du klarer å åpne deg for foreldrene dine så er det veldig bra. Ettersom du er mindreårig vil de være viktige personer i oppfølgingen av hvordan du nå har det.

Dersom du synes det er lettere å kontakte noen utenfor familien i første omgang så kan du enten kontakte helsesykepleier på din skole (noe du allerede hadde gjort??) eller HFU, helsestasjon for ungdom . De er vant til å snakke med ungdom om det meste. Du kan også ringe for å snakke med noen voksne på Kors på halsen eller Alarmtelefon for barn og unge

Det viktigste er at du ber om hjelp og at du ikke forsøker å skade deg selv! Uansett hvor vanskelig du har det nå så er det fullt mulig å få det bedre. Det lover jeg deg.

Jeg har lagt ved flere artikler til deg og ber deg om å lese de og følge rådene som gis der.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no