Mamma har vært psykisk syk og du må gjøre det meste, du orker ikke mer

For det første må jeg si at det er veldig bra at du skriver til oss og forteller hvordan det er å leve med en mamma som ikke orker noe og som har vært, kanskje er psykisk syk. Det som virker vanskelig er at du ikke stoler på mamma og ikke føler at du kan si noe verken til henne eller til din pappa fordi de ikke skjønner deg. Når noen blir psykisk syke så er det ofte at de blir så innover vent og tenker på seg selv fordi de ikke orker noe annet. De ønsker å finne en løsning på sine egne problemer og klarer derfor ikke se at det påvirker andre. Og om de klarer å se det, så orker de ikke gjøre noe med det.

Det er mulig at din far også har brukt så mye energi og tid på å finne ut av hvordan alt skal bli bedre, at han ikke orker å se "nye" problemer som dukker opp, eller se at barna lider under det som har vært og er.

Det er ikke lett å ha det sånn som du har det nå, og føle at du ikke kan dele det med noen og kanskje få litt hjelp. Det høres ut som om du trenger at noen utenfra bør få et innblikk i hvordan du har det, eventuelt dine søsken. Jeg vet ikke om du har gått til samtaler på Barne- og ungdomspsykiatrien, men det hadde kanskje vært et bra sted å begynne. Det er din fastlege som kan henvise dit, men da må du fortelle enten din mor eller far at du ønsker det.

Dersom du ikke klarer å fortelle det til dine foreldre at du trenger noen å snakke med, så er jo skolen snart i gang igjen og helsesykepleier er en som jobber på skolen. Hadde det vært en ide å gå og snakke med henne om dette og at du trenger noe mer profesjonell hjelp kanskje? Det er en måte å hjelpe deg litt i gang, og at noen andre kan se hvordan du egentlig har det.

Dersom også dette blir vanskelig så er det en annen mulighet, nemlig å ringe eller chatte med Alarmtelefonen for barn og unge, 116111, og be dem om å ta kontakt med noen i hjelpeapparatet som kan hjelpe deg.

Mange ganger skulle man ønske at de offentlige hjelperne som kommer inn i et hus, som hos dere, at de kunne ha spurt barna direkte hvordan de har det, men det er ofte at de ikke gjør det. Så da blir det du selv som må ta motet til deg og prøve å skaffe deg hjelp på et eller annet vis. Derfor er det veldig bra at du tok kontakt her slik at vi kan prøve å hjelpe deg videre i din søken etter noen som kan hjelpe deg. Håper at du vil prøve en av disse tingene ovenfor slik at du får hjelp.

Mvh

Alarmtelefonen for barn og unge

116111

i samarbeid med ung.no