Trives ikke verken med mamma eller pappa. Vanskelig med venner.

Hei!

Jeg skjønner at det er vanskelig å være deg nå! Du forteller om problemer både hjemme med familien, på skolen og med venner. Når det blir sånn er det akkurat som at det "koker over" og man vil bare vekk fra det. Jeg skjønner at du har mista motet og at du ønsker å flytte. Men kanskje er det første skrittet heller å finne ut hvordan du kan få det litt bedre med det du står midt oppe i akkurat nå.

Jeg tenke jeg skulle ta for meg tingene du nevner her, en om gangen.

Du forteller at du og moren din bare krangler. Det er leit å høre. Selv om det er vanlig at foreldre og ungdommer krangler en del så er det ikke gøy når man hele tiden går og er sure på hverandre.

For å klare å ha det bedre selv i et hjem med mye krangling så er det lurt at du forsøker å sette et skille mellom dine og mamma sine følelser. Selv om mamma blir mye sur så trenger ikke du å ta det inn over deg eller tenke at det bare har med deg å gjøre. Kanskje handler surheten hennes mest om henne selv - at hun er sliten eller stressa inni seg, men så tar hun det ut på deg? Hvis du legger litt mindre vekt på responsen hennes, og undersøker hva du ønsker selv, så tenker jeg at det kanskje kan være fint for deg. 

Neste gang mamma blir sur og dere begynner å nærme dere en krangel, så går det an å bare puste rolig inn og ut og gå fra situasjonen, uten å si noe. Det er en måte å beskytte seg selv og andre på. Så kan du heller si ifra til mamma etterpå, når ting har roet seg, om at du ikke likte det hun sa eller gjorde ovenfor deg. Du kan også gå en tur ut, eller være litt mer på rommet ditt. Mange ungdommer trenger å trekke seg mer vekk fra foreldrene sine når de kommer i den alderen du er i nå. Det er helt normalt og en del av det å løsrive seg hjemmefra for å klare seg mer selv. Så kanskje kan det rett og slett hjelpe å snakke litt mindre med henne i tiden som kommer.

Når det kommer til det med at stemoren din forskjellsbehandler deg og hennes egne barn, så tenker jeg at du bør snakke med pappa om det. Pappa er den som er forelderen din, og dermed er det mest han som har ansvaret for deg. Det betyr at det er pappa som har plikt og rett til å oppdra deg når du er hos han, det har ikke stemoren din. Det er også pappa du kan be om penger fra, til ting som du ønsker deg.

Det er leit at pappa ikke har klart å høre på deg når du har forsøkt å si ifra. Jeg skjønner at det blir vanskelig å få ut ordene da, at det liksom stopper i munnen. Men det er likevel viktig at du prøver igjen. Kanskje kan du spørre om pappa vil være med ut en tur, bare dere to. Det kan være lettere å snakke når du har han på tomannshånd og når dere har det litt hyggelig fra før av. Du kan foreslå at dere kan kjøre en tur og kjøpe en is f.eks. Du kan si at det er viktig for deg å være bare dere to litt. Når du snakker med han så forsøk å si mest mulig om hva du føler, uten å si at stemor er dum o.l. Da er det størst sjanse for at pappa vil forstå og ikke bare forsvare stemor. Kanskje skal du også fortelle pappa at du har det vanskelig hos mamma fordi dere krangler så mye, og at akkurat nå er det skikkelig tøft for deg med både skole og venner. Jeg tenker at pappa kanskje er en som kan hjelpe deg nå, hvis han bare får hørt ordentlig etter hva du sier.

Hvis det blir for vanskelig å snakke likevel, så kan du vurdere å skrive ned alt du vil si i et brev og gi det til han.  

Hvis ting ikke funker og det fortsetter å være vanskelig hos både mamma og pappa så kan du ringe til et familievernkontor i bydelen eller kommunen du bor i og be om hjelp. Du kan ringe helt selv hvis du ikke vil si ifra til en voksen først. Et slikt tilbud er gratis. De som jobber der er profesjonelle på å hjelpe familier som får det vanskelig og der ungdommene har to hjem. De på familievernkontoret kan snakke med deg alene først, og så med pappa og/eller mamma sammen med deg, hvis du vil.

Du forteller i tillegg at du har mistet motet til å gjøre ting og at det er vanskelig med konsentrasjon på skolen, og med venner. Det skjønner jeg er veldig vondt! Sånne ting kan være en stor belastning, spesielt når man i tillegg har det tøft på hjemmebane.

Husk at det er lov å velge seg nye venner og nye fritidsaktiviteter hvis det går skeis med det man er vant til fra før. Mange ungdommer får sine beste venner og de finner ut hvem de er og hva de liker, sent i tenårene. De kan bytte gjeng og bytte interesser flere ganger før de finner noen de kan ha det avslappende og fint med. MEN - hvis du opplever mobbing eller plaging de som tidligere var gode venner og det ikke stopper, så må du si ifra til noen på skolen. Det beste kan være å si det til helsesykepleier eller en lærer du stoler på. Fortell hvilke opplevelser du har og de har plikt til å hjelpe deg. 

Jeg håper dette ga deg noen ideer til hva du kan gjøre, både med det ene og andre. Under svaret mitt har jeg også lagt ved fire artikler. En handler om hvordan man kan snakke med foreldre om vanskelige ting. To handler om hva man takle det at man ikke er venn med noen lenger, og en handler om hvordan man kan takle det å bo med steforeldre. Les dem gjerne for flere tips. Jeg håper du får det bedre snart!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no