Jeg har mistet livslysten, og vet ikke hva jeg bør gjøre

Hei,
Det er heftig å lese om hvordan du har det. Så trist med din far. Jeg kan forstå at mamma også påvirkes av dette, at hun blir frustrert og at hun klager.

At det er forståelig gjør det ikke særlig hyggelig, og det er like forståelig at du påvirkes negativt av det. Dumt at du velger henne og hjemmet ditt bort ved å være mye ute - du skal ikke se bort ifra at det representerer en negativ spiral som gjør mamma enda mer frustrert.

Jeg tror foreldre bryr seg om barna sine, selv om de ikke klarer å vise det, og jeg tror det er sunt å riktig å opprettholde en nær relasjon.

Men du er ikke den eneste hjemme som har det tøft, og det kan være en ide for deg å "lette ditt hjerte" et annet sted enn hjemme. Jeg tror dessuten at du selv har lansert løsningen på din utfordring.

Jeg ville foreslått at du prater med en trygg voksen, en som bryr seg og som har mulighet til å hjelpe den over i en fremtidstanke med håp.

Kanskje trenger både mamma og du hjelp, og kanskje skal det mindre til enn du frykter.

Hvis du prater med treneren kan du be ham ikke si noe til mamma, men husk at han må si noe dersom det du forteller er til fare for deg selv eller andre.

Ring eller chat gjerne med Alarmtelefonen. Vi kan lytte, hjelpe deg å sortere tanker og frustrasjoner - og hjelpe deg å finne handlingsalternativer.

Alternativene finnes, og det at du har sagt ifra er et glimrende utgangspunkt.

Hilsen Alarmtelefonen for barn og unge (116 111) i samarbeid med ung.no

Du kan ringe oss på telefonnummer 116 111 eller chatte via www.116111.no.
Vi besvarer telefon og chat hele døgnet. Du velger selv om du vil være anonym.