Foreldrene mine skulle egentlig skilles- er de bare sammen pga meg?

Hei

Jeg skjønner at du er usikker på situasjonen med foreldrene dine, og at det er ubehagelig å ikke vite hva som skjer. Det er lett å føle på skyld og dårlig samvittighet, og man kan som barnet i familien tenke at man har et ansvar for foreldrene sine eller at man påvirker situasjonen mellom dem på en god eller dårlig måte. Men slik er det ikke. Det er mamma og pappa som har det fulle og hele ansvaret for ekteskapet sitt, og for det som skjer mellom dem i samlivet. Avgjørelser de tar i forhold til det handler om dem som voksne.  

Det er selvsagt ikke unormalt at foreldre endrer mening om hva de vil med samlivet sitt. Mange foreldre har gode og dårlige perioder om hverandre. De kan komme til å si at de skal skille seg uten at det blir sånn, og så får de det plutselig fint igjen. Foreldre kan krangle masse, uten at det er noe særlig dramatikk i det (for dem). Noen par liker til og med å krangle. Det er, som du skjønner, veldig forskjellig fra par til par, hvor mye man tåler av krangling og uenigheter.

Har foreldrene dine kranglet mye i den siste tiden? Eller er det andre ting du har opplevd som gjør at du fortsatt bærer på usikkerheten om de egentlig vil være sammen? Jeg skulle ønske foreldrene dine kunne snakket mer med deg og søsteren din om det de har bestemt seg for i samlivet sitt, så dere hadde sluppet å gå og tvile og lure på hva som vil skje. Det aller beste hadde vært om de hadde kommet til dere og tatt opp dette temaet, for det er deres ansvar at dere er trygge. 

Men når de ikke gjør det, må du snakke med dem! Du skriver at du ikke tør å snakke med dem om det du går og lurer på. Men det syns jeg du skal ta mot til deg og gjøre, likevel! Man er nødt til å snakke sammen i en familie når ting blir vanskelig. Det er krevende og sårt, men det er det eneste som hjelper. Jeg tenker at det er viktig at foreldrene dine får vite hvordan du har det. Grunnen til at jeg tenker at det er viktig er fordi de har ansvar for å passe på deg. Foreldrene dine har kanskje mye å tenke på de og, og da kan det være litt vanskelig for dem å se hvordan du (og kanskje også søsteren din) har det. Det kan være vanskelig for dem å forstå at den usikkerheten du har rundt om de skal skilles eller ikke, påvirker deg. 

Hvis du syns det er vanskelig å prate med dem kan du skrive et brev, eller vise det du har skrevet her på ung + svaret mitt her til deg? Det kan bli utgangspunktet for en prat.

Kanskje kan det være godt for deg å snakke med noen andre, helt nøytrale, utenfra først. Om du trenger noen å snakke med så har du flere muligheter, selv om skolen og de fleste hjelpetjenester nå er stengt for fysisk oppmøte. Du kan f.eks ringe til kors på halsen, si det med ord eller alarmtelefonen 116 111. Skolehelsetjenesten (helsesykepleier) i de fleste kommuner har telefontid flere ganger i uken. Sjekk din kommunes hjemmeside for å finne telefonnummer. Alt dette er hjelpetjenester for barn/ungdom som har det vanskelig hjemme og som har mye å tenke på. Du kan være anonym og det er gratis å ringe. 

Du kan jo også vurdere å snakke med en venn eller andre du kjenner. Det er mange som opplever situasjoner som ligner, kanskje du kjenner noen andre med foreldre som også har hatt problemer i samlivet?

Jeg har lagt ved to artikler som du kan lese hvis du vil. Der står det blant annet om hvordan det er lurt å legge opp samtaler med voksne når man skal snakke om vanskelige ting.

Jeg håper du syntes det var noen råd du kunne bruke her. 

Ta godt vare på deg selv i denne spesielle tiden, og lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten