Faren min blir aldri fornøyd med meg. Gutt 18 år.

Hei

Du beskriver et vanskelig forhold til din far. Det må være vondt for deg at han aldri viser deg at han er glad i deg eller fornøyd med deg! Det du forteller her får meg til å tenke at du savner oppmerksomhet og støtte fra faren din. Alle barn, også de som har blitt voksne, trenger å bli sett, og de trenger å satt pris på av sine foreldre. Jeg syns det er fint å lese at du setter ord på det du savner og jeg skulle ønske faren din kunne satt seg mer inn i hvordan du har det og hvordan det som skjer mellom dere preger deg. 

Det er selvsagt ikke uvanlig at foreldre og ungdom har konflikter, eller at foreldre blir strenge og vil oppdra ungdommen sin og få dem til å gjøre andre ting enn det ungdommen vil selv. Det høres ut som det er noe slikt din far både har forsøkt, og forsøker på fortsatt. Du forteller at du var håpløs tidligere. At du spilte mye, var overvektig og lite sosial. Hvis du tenker tilbake på det - var det da du var håpløs at faren din begynte å bli kravstor og streng? Kanskje henger faren din igjen i denne bekymringen, kanskje klarer han ikke å se "forbi" den selv om du har endret deg, og så fortsetter han å kreve ting av deg som egentlig hører til en tidligere tid.

Generelt sett vil jeg si, at det er ganske typisk at foreldre blir strenge og kjefter på den adferden de ser ved ungdommen sin som bekymrer dem. De klarer ikke finne andre måter å snakke med ungdommen sin på enn å bli sinte og kritiske. Det er veldig rart, men sinne er kanskje en av de letteste følelsene å aktivere, selv når det egentlig handler om at man har andre følelser som burde styrt hva man sa og gjorde. Med andre ord kan det hende at din fars bekymring og omsorg for deg kommer til uttrykk gjennom kjeft og kritikk.  

Trolig gjør faren din dette fordi han tror det hjelper deg til å forstå at du må gjøre mer av det han syns er rett. Men det hjelper lite å bruke kjeft  og kritikk for å få ungdommen sin til å gjøre det man vil. Kjeft og kritikk fører bare til mer avstand og til en dårligere relasjon. Kjenner du deg igjen i dette? 

Istedenfor å kjefte og si alt han ikke ønsker og alt som er galt, kunne faren din sagt mer hva han faktisk ønsker av deg og hva han liker ved deg. Det er mye lurere å fokusere på de tingene som er bra og som man vil ha mer av, enn alt det som ikke er bra. Det skulle jeg ønske faren din forstod. 

Jeg lurer på om du kan klare å lukke ørene litt neste gang faren din kritiserer deg? Du kan på en måte tenke på de ordene han sier som hans problem og ikke ditt. Dersom du klarer, neste gang faren din sier at du ikke gjør ting bra nok eller kjefter hardt, så si rolig at du blir såra av det han sier. Si gjerne også at du ikke er enig med han i kritikken han kommer med og deretter går du vekk fra situasjonen. Da kan du kanskje slippe at det blir mer og mer kritikk. 

I tillegg kan det være lurt at du snakker litt mer grundig om hele problemet med faren din slik at han slutter med det han nå gjør. Han trenger å få høre hvor såra du blir, jeg tror ikke han skjønner det. Snakk helst med faren din en dag det er rolig rundt dere og det ikke er krangling eller kritikk. Kanskje imens dere kjører bil? Går en tur? Eller på kvelden når ting har roet seg? Du må kjenne deg klar for en prat og du må forberede faren din.

Si til faren din at du har noe viktig å fortelle, og si at du vil han skal høre på deg uten å avbryte. Kom med konkrete eksempler på hva faren din sier til deg som kan være sårende for deg. Fortell han så mye du kan om følelsene dine uten å direkte anklage han. Fortell om alt det andre presset du også føler på. Det krever at du har tenkt litt igjennom dette på forhånd.

Hvordan tror du faren din ville reagere om du forsøkte deg på noe slikt? Selv om du har forsøkt å si ifra til han før kan det hende han vil lytte til deg nå. Jeg håper han vil forstå at det er viktig for deg og for forholdet deres at han endrer måte å snakke til deg på. Ettersom du er 18 år har du mulighet til å flytte ut snart, og starte ditt eget liv uten hans innblanding. Faren din gjør klokt i å se deg som en selvstendig gutt og respektere dine veier og dine meninger. Han har ikke så mange sjanser igjen til å reparere forholdet deres før du er voksen og ute av hjemmet. Jeg mener at det i bunn og grunn er han som har hovedansvaret for å reparere forholdet dere har, ettersom han er forelderen din og du er barnet hans.   

En viktig ting i ungdomstiden er å få prøve og feile for å finne sin egen vei. Du har hatt det vanskelig både tidligere og til dels også nå. Det er helt normalt og man bør ikke få kritikk for det! At ungdommer gjør andre ting enn hva foreldrene deres mener er det rette er egentlig et sunt tegn! Ungdommer er programmert til å løsrive seg fra hjemmet og kunne klare seg selv. Foreldre bør også gi ungdommen sin oppmuntring og støtte, basert på hvem de er som personer og ikke basert på hvordan de presterer på skolen eller hvordan kroppen deres ser ut. Slike ting kan du godt også snakke litt med faren din om, hvis du klarer. 

De gangene faren din har kritisert deg mye uten grunn, så kan du også tenke gjennom hva f.eks venner eller andre i familien liker ved deg og synes du er god til. Kanskje er du sammen med noen som forstår deg og setter pris på deg akkurat fordi du er den du er. Da kan du glede deg over å tenke på det. Vær stolt av den du er og vær fornøyd med deg selv i den kroppen du har. Hvis du klarer å huske på hva andre liker ved deg og hva du liker ved deg selv så kan det bli plass til positive tanker i hodet også, ikke bare de negative.

Jeg håper dette ga litt inspirasjon og noen tips. Jeg håper du tar mot til deg og forsøker å prate med faren din en gang til. Sjekk artiklene jeg har lagt ved under før du evt tar praten, da kan du lese litt mer om hvordan man snakker med foreldre som er strenge, kjefter eller ikke forstår. Ta godt vare på deg selv og lykke til videre. 

Vennlig hilsen familieterapeuten