Bekymret for lillesøsteren min, hvordan snakke med foreldrene mine?

Hei

Jeg forstår at du blir bekymra for det du ser av din lillesøsters oppførsel! Det må være vanskelig for deg å ikke bli hørt når du prøver å si noe om dette til foreldrene dine. Samtidig blir jeg glad for å høre at du har reflektert og lært så mye av det du har opplevd tidligere i livet og at dette har fått deg til velge en ny vei som du tenker er bedre for deg nå. Det du forteller om - dårlige valg når det gjelder gutter eller lyving til foreldre - det er ganske vanlig oppførsel blant ungdom og egentlig ikke så farlig, hvis det ikke utvikler seg og blir verre. De fleste ungdommer har perioder i livet, slik som du hadde, der de "raser fra seg" og prøver ulike ting på godt og vondt. Deretter finner de mer ut av hva de vil og de tar mer ansvar for sin egen vei videre. Det handler om modenhet og alder, og det handler om at man må velge feil og gjøre feil, for så å senere finne ut av hva som er rett for seg. Dette har du vært igjennom. 

Og jeg tenker at nå kan du bruke dine erfaringer fra tidligere år, for å berolige deg selv litt, når det gjelder søsteren din. Kanskje trenger hun også å gjennomgå sin egen periode der hun gjør noen dumme valg eller holder på med feil gutter, før hun lander og finner sin vei. Det er viktig å få finne ut av slike ting selv, og det at hun vet at du er der for henne uansett, og at du forstår og kjenner deg igjen det hun opplever, kan bety mye for henne. Istedenfor å si at hun bør endre seg kan du f.eks si til henne at hun kan prate med deg om alt hvis det er noe hun lurer på, og at du vil støtte henne. Hvis hun er trygg på at du er en storesøster som er der for henne uten å kritisere valgene hennes, så kanskje hun vil åpne seg mer for deg g du kan hjelpe henne. 

Det er leit at foreldrene dine ikke tar deg på alvor når du forteller om dine bekymringer. Jeg lurer på om de, på grunn av erfaringene de har gjort med deg, ikke er så bekymra de heller? At de tenker at det vil gå over etterhvert? Kanskje er det derfor de bare sier "sånn var du", osv. De har vært igjennom dette før. Men jeg syns de uansett burde lytte til det du har å si og ta bekymringene dine på alvor. 

Og hvis du skulle merke at ting blir verre, og at søsteren din endrer adferd på mange andre vis i tillegg og bare trekker seg mer og mer vekk, så er det klart at du bør reagere. Hvis foreldrene ikke hører da heller, så ta kontakt med helsesykepleier på skolen du går på og be om hjelp. Selv om søsteren din kanskje går på en annen skole enn deg, så kan de samarbeide om å snakke med henne. Det er viktig at noen voksne reagerer om en ungdom kommer helt på feil spor og ting ikke ordner seg av seg selv. Så du gjør rett i å følge med og å ta grep om det blir for ille.

Jeg har lagt ved noen artikler under svaret mitt, som vil gi deg litt flere tips til hvilken type adferd ved søsteren din du bør være ekstra oppmerksom på. Les dem, og ha et ekstra øye til søsteren din fremover. Hun er jammen heldig som har deg, som passer så godt på henne. Alt godt til dere. 

Vennlig hilsen familieterapeuten