Føler meg fortsatt som et barn, men familien behandler meg som en ungdom

Jente, 16

jeg føler meg som et barn. jeg føler meg ikke som alderen min og jeg føler meg som en 10åring. det liker jeg. når jeg ble 14 begynte foreldrene mine å behandle meg annerledes med å begynne å kalle meg ungdom (som jeg virkelig ikke føler meg som for jeg er ikke sløv og mobilavhengig og er faktisk glad i familien min) og jeg forteller hele tiden at jeg forsatt er et barn og de må slutte åkalle meg stor og si at før når du var liten... osv. de forstår det ikke! av og til husker de det men når de er sur og vil irritere meg kaller de meg for ungdom og sier at jeg er stor. jeg liker ikke at jeg vokser så fort, jeg er ikke klar for det, for jeg føler meg forsatt som jeg re 10år , ting har ikke forandre seg inni. hvorfor vil de ikke innse at jeg er et barn og behandle meg som et barn, de kan vel ikke ønske at jeg blir stor for fort? jeg bare skjønner ikke. vi holder forsatt henner og leker sammen så jeg forstår ikke hvorfor de ikke innser det og vet ikke hvorfor jeg føler det sånn som dette..

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Det er vanskelig når følelsen inni oss ikke matcher det som synes utenpå. Du forteller at du føler deg yngre enn det du er og slik jeg forstår deg handler det om at du vil bli behandlet av foreldrene dine slik de behandlet deg da du var 10 år. Da tenker jeg at det egentlig høres ut som at du bare vil ha mer av det som allerede er bra mellom deg og foreldrene dine. Og at dere faktisk har et godt forhold som du ønsker at skal fortsette på samme måte!

Syns du livet rett og slett har gått litt "fort i svingene"? Det er ganske naturlig å føle det slik. Jeg skjønner godt at du savner å være yngre og at det kan føles både skummelt og trist å merke at man vokser fort og at barndommen med alle dens fine ting snart er over. Man kan også føle seg litt alene og utrygg ved å tenke at man er over i en ny fase. Slike følelser er ganske normale som en reaksjon på endring. Mange ungdommer kan nok kjenne seg igjen i det du beskriver her!

Men det du er så glad i og vil ha mer av, det trenger ikke være over. Du kan fortsette å ha dette i livet ditt uten at det trenger å være rart eller barnslig. Du forteller at du vil være nære familien din, fortsette å kunne leke og vise at du er glad i dem. Jeg skjønner godt at du forbinder dette med noe positivt. Det er fint å ønske seg et slikt forhold til familien sin, tenker jeg, uansett alder. Dette er noe du kan vise frem som dine behov også som ungdom, du trenger ikke tenke på det som å bli behandlet som et barn.

Det er lurt at du snakker om løsninger. Si ifra til foreldrene dine hva du liker ved dem og hva du vil ha mer av. Fortell at du ønsker masse lek, nærhet og kjærlighet i livet fortsatt og fortell at du syns det er vanskelig å identifisere deg med det å være ungdom. Be foreldrene dine være tålmodige med deg og fortell at du trenger å bli sett for den du er akkurat nå. Hvis du vil ha noen gode tips til hvordan du konkret kan gjennomføre en samtale med foreldrene dine som er litt annerledes enn slik dere har snakket sammen før, så sjekk ut disse artiklene:

Jeg lover deg - alvoret og voksenlivet kommer tidsnok! Det er fint at du holder fast ved gode verdier som hører til barndommen. Jeg tenker at flere ungdommer hadde hatt glede av å tørre å holde på denne typen nærhet til familien sin som du beskriver her.

Jeg håper dette ga litt inspirasjon og noen tips til deg. Vær glad for den du er akkurat nå og ta vare på det fine du har med familien din. Alt godt til deg.

Vennlig hilsen familieterapeuten

Besvart: 12.6.2020

Oppdatert: 12.6.2020