Jeg er trist inni meg, og begynner å krangle mye med alle i familien

Hei

Du beskriver på en veldig fin og forståelig måte hvordan det kan være når følelsen inni en ikke stemmer med det som synes utenpå. Du kjenner på tristhet skriver du, men det kan være vanskelig å formidle. Sinne, frekke kommentarer og surhet derimot, er mer "aktive" følelser som er lettere å kommunisere. De syns bedre og kommer raskere ut. Derfor er det vanlig at folk som har følelser inni seg som redsel og tristhet, kan virke sinte og begynne å krangle. Eller de kan isolere seg, selv om de egentlig trenger at noen ser dem. 

Du spør hvorfor du er så trist nå. Det er vanskelig for meg å svare ordentlig på når jeg ikke kjenner deg. Men ut ifra det du forteller om av belastninger - både med stemor og pappa og det at alle vennene dine er borte - så er det ikke rart at du føler deg trist nå.  

Jeg vil også si til deg at det ikke er din skyld eller ditt ansvar at det blir så mye krangling hjemme med stemoren din og med pappa. Voksne, også steforeldre, har ansvar for å forstå og støtte barna i familien og sørge for at de har det trygt og bra. De har ansvar for å forsøke å "se bak" sinnet og frekkheten og skjønne hva det kan bety. Selvsagt er det vanlig med litt krangling i alle familier men hvis du aldri føler deg hørt eller sett er det ikke OK. 

Jeg tenker du bør si ifra til faren din om det du opplever. Det er han som er din forelder og som har omsorgsansvar for deg. Han kan snakke med stemor for deg.

Ofte, når man er lei seg og såra sånn som du forteller at du er, så er det lett å begynne å kjefte og bare si det som er feil. Man velger ord som bare øker konflikten. Kanskje kan du komme til å si ting som "du og stemor bryr dere jo aldri om meg, dere er bare sure og kjefter hele tiden" eller "pappa, du er bare på stemor sitt lag du støtter aldri meg". 

Kjenner du deg igjen i dette? Det kan være viktig å få sagt slike ting men det hjelper sjelden til å få det bedre, for det sier lite om hva man vil istedenfor.

Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler og ønsker, kan det være lettere for pappa å forstå. Si det på den måten du skriver i spørsmålet ditt til oss, det er veldig fint og forståelig!

For eksempel: "Pappa, jeg vet at jeg noen ganger kan virke frekk og sint, men egentlig er jeg veldig lei meg for tiden og jeg klarer ikke alltid styre følelsene mine. Jeg skal jobbe med saken. Men jeg trenger mer støtte av deg og jeg savner at du er mer opptatt av meg og spør hvordan jeg har det". 

Dette er bare forslag til ord du kan bruke. Men jeg håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv og hvordan du har det ut ifra det som skjer i familien.

Du kan også si hva du vil at stemor og faren din skal gjøre annerledes. Kunne det for eksempel hjelpe at bare du og faren din gjorde ting sammen innimellom alene, uten stemor? Og hva kunne du tenke deg å gjøre? Kunne det hjelpe at faren din fokuserte mer på det du gjør som er bra, og at han husket å si det til deg? Fokuser på det som kan hjelpe fremfor det som ikke hjelper.

Jeg skjønner at det er ensomt hjemme når alle vennene dine er på ferie. Det blir liksom ennå en trist ting i alt det andre som er vanskelig. Men husk at vennen dine er der for deg selv om de ikke er fysisk tilstede akkurat i disse ukene. Kan du kanskje prate litt ekstra med noen av vennene dine på telefon? En samtale er mer verdifull enn f.eks bare snap/sms.

Sjekk også denne artikkelen om det å være alene for å få litt flere innspill til det du står i nå. Og under svaret mitt har jeg lagt ved en fin film du kan se, og noen artikler jeg tror du vil ha nytte av å lese.

Og husk: vipps, så er hverdagen her igjen og vennene dine er tilbake. Hold ut, det blir bedre<3.

Håper dette ga svarene du trengte. Jeg ønsker deg alt godt.  

Vennlig hilsen familieterapeuten