Stemor forskjellsbehandler og jeg har problemer med venner. Jente 13

Hei

Jeg skjønner at det er vanskelig å være deg nå! Du forteller om problemer både hjemme med familien, på skolen og med venner. Når det blir sånn er det akkurat som at det "koker over" og man vil bare vekk fra det. Jeg skjønner at du da kan tenke at det hadde vært bedre å bo på institusjon. Men kanskje er det første skrittet heller å finne ut hvordan du kan få det litt bedre med det du står midt oppe i akkurat nå.

Du spør hva du skal gjøre med de problemene du har. 

Når det kommer til det med at stemoren din kjefter mest på degog forskjellsbehandler, så tenker jeg at du bør snakke med pappa om det. Pappa er den som er forelderen din, og dermed er det mest han som har ansvaret for deg. Det betyr at det er pappa som har plikt og rett til å oppdra deg når du er hos han, det har ikke stemoren din. 

Du kan si til pappa at du liker best at det er han som snakker med deg hvis det er noe de voksne mener du gjør feil. Du bør si til pappa at du syns du blir forskjellsbehandlet av stemor og hvordan det får deg til å føle. Du kan si at du kjenner at du ikke har lyst til å bo der så mye på grunn av dette. Det er viktig at du tør å si ifra, slik at pappa forstår hvor sterkt det går inn på deg. Det er ikke sikkert han skjønner det sånn som ting er nå. Forsøk å si mest mulig om hva du føler, uten å si at stemor er dum o.l. Da er det størst sjanse for at pappa vil forstå og ikke bare forsvare stemor. 

Du skriver at du har lyst til å bo hos mamma. Betyr det at du ikke bor hos mamma nå, eller bor du der litt også? Hvis du syns det hadde vært bedre å bo mest hos mamma, og hvis mamma har foreldrerett for deg, så har du lov til å be om det. Du har rett til å være med å bestemme hvor du vil bo og hvor mye du vil bo hos hver forelder. Foreldrene dine har plikt til å lytte til dine meninger når de lager avtaler om hvor du skal bo, det står i barneloven.

Du må ikke dra til faren og stemoren din hvis du ikke har det noe bra der. Kunne du bodd litt mer hos mamma i en periode, frem til du hadde fått snakket ordentlig med pappa om hvordan du har det hjemme hos han?

Og i den perioden kan du jo uansett møte pappa. Du kan si at det er hyggelig for deg å være bare dere to litt, hvis du kunne tenke deg det. Det er jo også en fin anledning til å snakke med han om disse tingene alene, i ro og fred. Tenk etter på hvilken måte det kunne være fint å være med pappa nå. 

Du kan også ringe et familievernkontor i bydelen eller kommunen du bor i. Du kan ringe helt selv hvis du ikke vil si ifra til en voksen først. Et slikt tilbud er gratis. De som jobber der er profesjonelle på å hjelpe familier som får det vanskelig og der ungdommene har to hjem. De på familievernkontoret kan snakke med pappa og/eller mamma sammen med deg hvis du vil.

Du forteller i tillegg at det er vanskelig på skolen og at x-vennene dine snakker stygt om deg. Det skjønner jeg er veldig vondt! Sånne ting kan være en stor belastning, spesielt når man i tillegg har det tøft på hjemmebane.

Jeg håper vennene til broren din er OK for deg å være med og at broren din også syns det er greit. Det virker som han tar godt vare på deg og følger med, det kan bety mye. Noen ganger kan det beste være å bare la de som ikke er noe greie med en få være i fred, uten å snakke dritt tilbake. Du kan tenke at du heller bruker energi på å være sammen med folk som gjør deg glad og som du føler deg bra sammen med, som broren din og vennene hans er for deg nå. Det er lov å velge seg nye venner hvis det går helt skeis med de forrige. Mange ungdommer får sine beste venner sent i tenårene og de kan bytte gjeng flere ganger før de finner noen de kan ha det avslappende og fint med. Kan du prøve å rett og slett ikke snakke så mye med x-vennene dine i en periode? Da kan det hende det er lettere for deg å ikke bli så lei deg/irritert på at de kopierer stilen din eller snakker stygt. Tenk at du er du, uansett hvilken stil de har. 

MEN - hvis du opplever mobbing eller plaging fra x-vennene dine og det ikke stopper, så må du si ifra til noen på skolen. Det beste kan være å si det til helsesykepleier eller en lærer du stoler på. Fortell hvilke opplevelser du har og de har plikt til å hjelpe deg. 

Jeg håper dette ga deg noen ideer til hva du kan gjøre, både med det ene og andre. Under svaret mitt har jeg også lagt ved fire artikler. En handler om hvordan man kan snakke med foreldre om vanskelige ting. To handler om hva man takle det at man ikke er venn med noen lenger, og en handler om hvordan man kan takle det å bo med steforeldre. Les dem gjerne for flere tips. Jeg håper du får det bedre snart!

Vennlig hilsen familieterapeuten