Jeg hater mamma, har det ikke noe hyggelig i familien. Jente 14

Hei

Jeg forstår at det ikke er lett å være deg i den familien du har. Det høres ut for meg som at du er veldig ulik de andre i familien og at du nærmest blir tvunget til å gjøre aktiviteter du ikke liker, som å spise sunt, jogge etc. 

Ingen liker å bli tvunget og ingen liker å bli mast på for å gjøre ting. Da føler man seg bare feil, at man liksom ikke er god nok som man er. Kjenner du deg igjen i det? Jeg skjønner at det kan bli ensomt for deg i familien din når du blir forskjellsbehandlet, og at du dermed kan kjenne på sterke følelser som hat og at du syns de andre i familien din er verdens verste personer. Man kan tenke på det som en helt normal reaksjon på en situasjon som er vanskelig! Kanskje er det familiesituasjonen din du hater, mer enn at du faktisk hater familiemedlemmene dine? 

Du spør hvordan du kan få mamma til å bli snillere. Det første jeg vil si til deg er at du ikke alene har ansvar for at de andre i familien skal bli snillere. Jeg mener at det er foreldrene dine, som er de voksne, som har aller mest har ansvar for at stemningen i familien er god og for at dere alle føler dere sett og akseptert. Samtidig er det fint at du ønsker at ting skal bli bedre og at du vil finne ut av hva du kan gjøre. Det er det beste utgangspunktet å ha for at ting skal løse seg.

Her er noen forslag til hvordan du kan snakke med mamma: 

Ofte, når man får sterke, vonde følelser ovenfor foreldre sånn som du forteller at du har, er det lett å begynne å bare kjefte mer. Kanskje kan du komme til å si ting som "du bryr deg jo aldri om meg, du bare kjefter på meg for alt mulig og tvinger meg til å jogge!" eller "jeg vet at du liker søstrene mine bedre enn meg, du er alltid på deres lag" eller "du er alltid sur, jeg er så lei av deg, du gir oss aldri godteri". Da snakker du om henne og ikke om deg selv, og hun kan få behov for å forsvare seg fremfor å høre på deg og det du har å si. Gir det mening, syns du? 

Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler uten å klage på mamma, kan det være lettere for henne å forstå uten å bli sur. For eksempel: "Noen ganger kan jeg føle meg mindre verdt, for det virker som du ikke er fornøyd med meg sånn jeg er. Jeg er ikke så glad i å jogge og jeg skulle ønske du ikke tvang meg til det, det gjør meg i dårlig humør og jeg føler jeg ikke er bra nok som jeg er. Jeg opplever at du er snillere mot søstrene mine enn med meg. Jeg føler meg utenfor og jeg tenker ofte at du er mer glad i dem enn i meg. Jeg skulle ønske du viste meg mer oppmerksomhet og at du oftere sa fine ting til meg". 

Dette er bare forslag til ord du kan bruke. Men jeg håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv og hvordan du har det ut ifra det som skjer mellom deg og mamma. Si konkret hva du vil at mamma skal gjøre istedenfor det hun nå gjør. Da kan det hende hun blir vekket litt opp og skjønner hvordan du faktisk har det. Fokuser på det som kan hjelpe fremfor det som ikke hjelper.

I tillegg tenker jeg at du kan, så langt du klarer, bare la moren din være litt i fred med maset sitt og klagingen sin. Tenk at du tar på deg en hjelm der ord ikke trenger inn og la kjeften gå litt "på utsiden" av hjelmen. Du kan tenke at du ikke har noe ansvar for alt som skjer i familien. Du trenger ikke være lik som henne i forhold til det med sunnhet. Du kan trøste deg med at når du blir voksen kan du selv bestemme din egen vei og hva som er sunt for deg, helt uavhengig av det moren din mener nå. 

Jeg håper dette ga deg noen svar og litt inspirasjon til å klare å snakke med moren din om hvordan du har det hjemme. Blir det ikke bedre, er det viktig at du snakker med noen andre voksne du stoler på så du ikke går alene med alle vanskelighetene. Sjekk ut hvor du i så fall kan ta kontakt i artiklene jeg har lagt ved under.

Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten