Føler alle i familien min hater meg, hva skal jeg gjøre?

Hei!

Det er ikke godt å føle seg hatet av familien sin. Du forteller at mamma og bonuspappa ble sure da de fant ut at du hadde vapet. Jeg forstår jo at de reagerte og ikke likte at du gjorde dette for det kan jo være skadelig om man gjør det over tid. Og det er ikke lov for unge på din alder.

Men samtidig må det være rom for at man som ungdom gjør noen feil uten at man skal trenge å føle seg hatet for det. Selv om du gjorde en feil ting så er ikke du som person feil! Jeg skulle ønske mamma og bonuspappaen din klarte å gi deg den følelsen.

Og jeg må si det var tøft gjort av deg å tørre å være ærlig om vapingen. Det er bra mamma sa at hun også ble glad for det, da.

Når foreldre (og bonusforeldre) blir sure og strenge så kan det jo være mange grunner, jeg tror sjelden det handler om at man hater barnet sitt. Det kan hende man bare har kommet i et dårlig spor når det gjelder kommunikasjon, og at det har blitt en vane å kritisere hverandre eller være sure på hverandre.

Kanskje har mamma og bonuspappa også fått for vane å se på deg som en "urokråke", nettopp fordi du har ADHD. Det er lett å bli låst i forståelsen av barnet sitt når man alltid tenker det inn i "ADHD-boksen". Det blir litt som at man finner det dumme man leter etter, men man går da glipp av alt det andre fine.

Til forskjell fra din lillebror så er jo du nå ungdom, og i en alder hvor du skal begynne å utforske, og bestemme mer selv. For mange foreldre kan det være vanskelig å godta. Kanskje trekker du deg mer vekk (f.eks at du går mer inn på rommet), vil være mer med venner, eller diskuterer mer på regler etc? Det er helt normal tenåringsoppførsel. Men det er typisk at foreldre opplever barna sine som mer frekke og uoppdragne i den fasen, enda det ikke er meningen.

Og nå sammenligner nok kanskje mamma og bonuspappa din oppførsel med lillebror sin. Lillebror som fortsatt er liten, lettere å kontrollere og mer knytta til dem lager ikke like mye hodebry kanskje? Og dermed begynner også de å kjefte mer på deg enn på han. Men det er urettferdig for dere er jo i to helt ulike faser og trenger ulike ting!

Uansett hva som er grunnen til at ting er som de er mellom deg, mamma og bonuspappa så tenker jeg at du bør snakke med mamma om det du føler. Kan du tenke deg å prøve det? Ofte så begynner man å si noe til hverandre når man allerede er i en krangel (f.eks rett etter at mamma kjefta på deg for noe). Og da er det sjelden noen som klarer å høre på hverandre. Kan du derfor forsøke å snakke med moren din i "fredstid" (altså når dere er venner og det er rolig) om det du føler på?

Hvis du finner et bra tidspunkt så prøv å si mest mulig om hva du føler og mener om måten dere har det på hjemme, uten å klage på mamma. Jeg syns du skal si at du har følt det så sterkt som at du lurer på om familien din hater deg og at du bare vil sovne inn i døden. Dette er jo alvorlige ord, men det sier noe om hvor vanskelig du har det hjemme. Det er ikke sikkert mamma har forstått at du føler sånn om saken. Så du må fortelle det hvis hun skal forstå. Jeg håper det at du sier ifra kan gjøre at både hun og bonuspappa oppfører seg bedre mot deg og f.eks fremover husker å si hva de setter pris på ved deg og, og at de inkluderer deg like mye som lillebror når det trengs, og skjønner at dere er forskjellige når det trengs.

De gangene mamma og bonuspappa er sure eller kjefter så kan du også tenke gjennom hva f.eks venner eller andre utenfor familien, liker ved deg og synes du er god til. Kanskje har du noen rundt deg i livet ditt som forstår deg og liker deg godt. Da kan du glede deg over å tenke på det. Du kan også dra mer på besøk til andre du liker å være hvis du ikke føler det er bra hjemme.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg har funnet frem noen artikler til deg som har flere tips til hvordan du kan gå frem for å få tatt en prat med mamma, de ligger under her. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no