Jente 16: Utrolig lei av familien, blir kjefta på og tvunget til å spise.

Hei!

Det høres ikke lett ut å være deg i familien din akkurat nå. Det er forståelig at du velger å være mest mulig borte når det bare er kjeft å få i det du kommer inn døra. Ingen liker å bli kjefta på! Det høres ut for meg som at dere har kommet inn i et dårlig kommunikasjonsmønster der kjeft er den eneste måten de andre føler de får kontakt med deg på. Det er litt typisk at det blir sånn når man får mer avstand i mellom hverandre som foreldre/ungdommer. Så dette er nok ganske normalt, selv om det så klart er veldig vondt og slitsomt for dere alle.

Mamma tvinger i deg mat, skriver du. Det virker som hun gjør dette for å roe ned sin egen helseangst? Det er jo ikke OK. Ingen liker å bli tvunget og ingen liker å bli mast på for å gjøre ting. Da føler man seg bare feil, at man liksom ikke er god nok som man er. Kjenner du deg igjen i det? Jeg skjønner at du dermed kan kjenne på sterke følelser som hat og at du opplever at ingen bryr seg. Man kan tenke på det som en helt normal reaksjon på en situasjon som er vanskelig! Kanskje er det familiesituasjonen din du hater, mer enn at du faktisk hater familiemedlemmene dine? 

Jeg mener at det er foreldrene dine, som er de voksne, som har aller mest har ansvar for at stemningen i familien er god og for at dere alle føler dere sett og akseptert. Hvis mamma har ordentlig helseangst og dette går ut over kommunikasjonen i hele familien så må hun ta tak i dette og søke hjelp så hun klarer å være en trygg nok voksen hjemme for dere alle. Samtidig er det jo mest nyttig for deg nå, og se på hva du selv kan gjøre for å få det bedre enn så lenge som du bor hjemme.

Her er noen forslag til hvordan du kan snakke med foreldrene dine (og særlig mamma): 

Ofte, når man får sterke, vonde følelser ovenfor familien sin sånn som du forteller at du har, er det lett å begynne å bare kjefte mer. Når de kjefter på deg, så kanskje kan du komme til å svare med ting som "dere bryr dere jo aldri om meg, dere bare kjefter på meg for alt mulig og du mamma, tvinger meg til å spise!" eller "jeg vet at dere ikke liker meg, dere bare sjefer over meg". Da snakker du om de andre og ikke om deg selv, og de kan få behov for å forsvare seg fremfor å høre på deg og det du har å si. Gir det mening, syns du? 

Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler uten å klage på de andre kan det være lettere for dem å forstå uten å bli mer kjeftete. For eksempel: "Noen ganger kan jeg føle meg mindre verdt, for det virker som dere ikke er fornøyd med meg sånn jeg er. Jeg er ikke så sulten alltid og jeg skulle ønske du mamma, ikke tvang meg til å spise. Det gjør meg i dårlig humør og jeg føler jeg ikke er bra nok som jeg er. Jeg merker at jeg unngår å være hjemme for å slippe kjeft og sånn vil jeg jo egentlig ikke ha det! Jeg skulle ønske at noen i familien viste meg mer oppmerksomhet og oftere sa hyggelige ting til meg". 

Dette er bare forslag til ord du kan bruke. Men jeg håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv og hvordan du har det ut ifra det som skjer hjemme. Si konkret hva du vil at de andre skal gjøre istedenfor det de nå gjør. Da kan det hende de blir vekket litt opp og skjønner hvordan du faktisk har det da. Fokuser på det som kan hjelpe fremfor det som ikke hjelper. Snakk helst med dem en gang dere ikke krangler fra før av - i fredstid!

I tillegg tenker jeg at du kan, så langt du klarer, bare la særlig moren din være litt i fred med maset sitt og klagingen sin. Tenk at du tar på deg en hjelm der ord ikke trenger inn og la kjeften gå litt "på utsiden" av hjelmen. Du kan tenke at du ikke har noe ansvar for alt som skjer i familien. Du trenger ikke være lik som mamma i forhold til det med helse og mat. Du kan trøste deg med at når du blir noen år eldre så kan du selv bestemme din egen vei og hva som er sunt for deg, helt uavhengig av det moren din mener nå. 

Jeg håper dette ga deg noen svar og litt inspirasjon til å klare å snakke med de andre i familien om hvordan du har det hjemme. Blir det ikke bedre, er det viktig at du snakker med noen andre voksne du stoler på så du ikke går alene med alle vanskelighetene. Kanskje skal du vurdere å flytte ut før du blir 18 år og (f.eks dra på utveksling eller en videregående skole med internat, lenger unna der du bor, eller flytte til noen andre trygge voksne i nettverket ditt?)

Sjekk ut hvordan du i så fall går frem, i artiklene jeg har lagt ved under. Håper dette ga noen svar til deg og at ting snart blir bedre hjemme. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no