Har vansker med mat, hva skal jeg gjøre?

Jente, 15

Hei ung.no Jeg er en jente på 15 snart 16. Jeg er 168cm høy og 69kg. De siste tre årene har jeg hat store utfordringer med den psykiske helsa mi. Jeg har slitet med kutting og den typen selvskading. Jeg har også kuttet ned sterkt på mat. Jeg spiser et måltid om dagen. Selv om jeg spiser så lite så går jeg ikke ned i vekt! Jeg sluttet å spise lunsj for to år siden, der etter frokost. Selv om at maten har blitt mindre og mindre til slik den har blitt nå, så har jeg fortsatt ikke ned i vekt. Skjønner heller ikke om dette er en form for spiseforstyrrelse? For jeg er jo ikke tynn, og jeg syntes selv at jeg har det under kontroll. For jeg spiser et måltid om dagen og trener opp til 5 ganger i uka i 1,5-2 timer. Så hvorfor går jeg ikke ned i vekt, og er dette egentlig en form for spiseforstyrrelse. For det begynner å ta kontroll over livet mitt, og jeg orker ikke tanken på å spise foran andre? Hva skal jeg gjøre? Og ikke si snakk med noen du stoler på, gikk dårlig.. - Hilsen desp jente på 15

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Så fint at du skriver til oss på ung.no. Jeg tenker absolutt at du har vansker med ditt forhold til mat, men vi på ung.no setter ikke diagnoser. Ut fra det du skriver tenker jeg det er tydelig at følelser og tanker om mat har begynt å ta over livet ditt, og da er det viktig at du søker hjelp.

Man kan absolutt ha en spiseforstyrrelse selv om man objektivt sett er ikke er undervektig, det finnes flere former for spiseforstyrrelser.

Selv om du sier at du ikke ønsker å snakke med noen tenker jeg at du nå er i en posisjon hvor ditt forhold til mat og kropp er så vanskelig at du er i behov av å dele tankene og følelsene dine med noen. Jeg vil derfor råde deg til å snakke med noen, selv om det kanskje ikke er svaret du ønsker. Du kan for eksempel snakke med helsesykepleier på skolen eller noen andre du stoler på. Fastlegen din kan henvise deg til en psykolog. Jeg tenker det beste er om du kan si noe om hvordan du har det til foreldrene dine. Mange ungdommer synes det er vondt å si hvordan de har det med ord og skriver gjerne et brev eller en historie og viser til foreldrene sine. Det kan du også gjøre dersom du føler for det.

Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen, ung.no

Besvart: 9.9.2020

Oppdatert: 9.9.2020