Mamma ga bort katten min uten å si ifra til meg. Jente 18 år.

Hei

Jeg forstår det veldig godt dersom du er både lei deg og sint på mamma. Dette var ikke noe greit gjort av henne. Det må ha vært utrolig vondt for deg da du kom hjem og lette og lette etter katten din og så var den ikke der. Du må ha blitt redd også, for kanskje tenkte du at noe kunne ha skjedd med den? Det at du nå kjenner deg deprimert og ikke klarer å spise, tenker jeg er normale sorgreaksjoner. Du har mistet et kjæledyr du elsket, da er det naturlig å reagere med sorg.

Mamma har både løyet til deg og hun har tatt vekk noe fra deg som du var glad i. Dette er to store tramp over dine grenser. 

Jeg vet ikke hvilke grunner moren din hadde for å gi bort katten din, men uansett hva hennes grunner var, burde hun ha snakket med deg om det før hun gjorde noe som helst. Dersom det var slik at moren din ikke lenger kunne ha katt i huset av en konkret årsak, burde hun fortalt deg det slik at dere kunne funnet en løsning sammen. 

Det var din katt, du eide den, og du er over 18 år. Foreldre har ikke lov å ta vekk noe fra barna sine som de eier på denne måten. For å finne mer konkret ut av hva loven sier og hva du har krav på med tanke på at mamma solgte katten uten ditt samtykke, så kan du kontakte barnas jurist. De gir gratis rettshjelp til alle under 25 år. 

Du spør hva du ellers skal gjøre. Det er fint at du har forsøkt å kontakte de som kjøpte den, men leit å høre at de ikke vil komme deg i møte og gi tilbake katten. Katten har jo vært med deg i mange år og sånn sett vil jeg tro den er viktigere for deg enn den har rukket å bli for dem.

Kan du gi det ett forsøk til? Hva med å skrive et brev til dem og forklare grundig hvor lei deg du faktisk ble av at katten din ble solgt og hvor glad du ville bli om du fikk katten din tilbake. Det kan hende at ordene i et brev gir sterkere inntrykk på dem enn at du bare sier det.

Og så må du rett og slett vurdere hjemmesituasjonen din når det er slik at forholdet mellom deg og mamma er preget av så mye mistillit. Mitt råd er at du tar kontakt med helsestasjon for ungdom i kommunen/bydelen du bor i. De som jobber der er vant til å snakke med ungdommer om familiekonflikter og de kan hjelpe deg å finne ut av hvordan du skal takle hjemmesituasjonen etter det som har skjedd. Det kan være lurt for deg å snakke med noen helt nøytrale fagpersoner om dine følelser og om sorgen, samt få råd til hvordan du kan gå videre herfra. Skal du bo hjemme eller er det beste for deg å flytte ut? Hvilke muligheter finnes og hva slags støtte kan du få? Slike ting hjelper de deg med på helsestasjonen. 

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg ble veldig lei meg for å høre at katten din ble tatt fra deg på denne måten. Jeg sender en god klem til deg, håper ting løser seg snart!

Vennlig hilsen familieterapeuten