Jeg teller mer og mer kalorier, går ned i vekt - redd mamma blir sur

Jente, 17

hei for noen måneder siden så begynte jeg bare smått og ville ha litt kontroll på hva jeg spiste og hadde/har det ikke noe bra også har det begynt og bare bli et større og større behov for å telle kalorier og trene og spise lite og så begynte jeg å kutte ut ting og trene så føler jeg at jeg MÅ trene hver dag så trener styrke ihvertfall annen hver dag om ikke hver dag også jogger jeg/går tur hver dag i tillegg og jeg klarer ikke spise mye da føler jeg at jeg legger på meg. jeg er bare ikke bra nok og får liksom ikke til noe. jeg veier nå ca 57kg og er 168cm høy og i februar veide jeg 63 kg. mamma er veldig snill ogsånt og ett flink til å forstå men når hun har sett at jeg spiser lite noe jeg ikke vil hun skal se så sier hun bare at du er så fornuftig og vet hva sm er riktig og at jeg vet jeg må spise og virker sur. jeg har jo kontroll. og jeg tør ikke liksom vise det til noen nå siden de kan si det til mamma og er redd hun blir skikkelig sur jeg har kutt på armen hun ikke kan se heller

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Det er leit å lese at du har fått det så vanskelig med mat. Jeg blir bekymret for deg og vil at du skal få hjelp.

Når foreldre blir bekymret for barna sine kan de virke sure og strenge. Egentlig tenker jeg moren din er bekymret og redd for at du skal utvikle en spiseforstyrrelse. Du har flere tegn på det og da er det viktig å få støtte til å spise nok mat. Du trenger også hjelp til å sette ord på det som er vanskelig slik at du unngår å skade deg selv med kutting. Om du etterhvert kan sette ord på det vanskelige så vil behovet for kutting bli mindre.

Om du klarer å snakke og være åpen om det som er vanskelig så vil du kunne få hjelp, støtte og forståelse. Jeg vet det er vanskelig å bare begynne å snakke, men det kan for eksempel hjelpe å vise det du har skrevet til UNG. Da kan de voksne rundt deg forstå bedre den fortvilelsen du er i. Det vil også være lettere å hjelpe deg om de voksne vet hva det handler om.

Jeg har møtt mange ungdommer som strever slik du beskriver. Foreldrene deres ønsker i de aller fleste tilfellene å hjelpe barna sine og blir lettet over at barna forteller dem om det vanskelige. Det finnes god hjelp og jeg anbefaler dere å kontakte fastlegen eller helsesykepleier slik at dere og du ikke er alene om dette. Helsepersonell kan vurdere om dere trenger hjelp fra BUP eller annen oppfølging fra fastlege eller helsesykepleier.

Jeg legger ved noen artikler du kan lese. Les disse artiklene gjerne sammen foreldrene dine.

Vennlig hilsen familieterapeut/sykepleier

Besvart: 4.10.2020

Oppdatert: 4.10.2020