Foreldre sammenligner meg med søsken, vi krangler hver dag

Hei

Du beskriver et vanskelig forhold til foreldrene dine. Det må være vondt for dere alle å krangle hver eneste dag! Selv om det er vanlig å krangle en del i ungdomsfamilier så er det er for mye når det skjer hver dag. Det høres heller ikke så greit ut at foreldrene dine sammenligner deg med søskene dine, og at de har drømmer på vegne av deg som ikke er dine egne.

Det du forteller her får meg til å tenke at du savner støtte fra foreldrene dine. Alle trenger å bli sett av sine foreldre for den de er. Jeg syns det er fint å lese at du setter ord på det du savner. Det trenger du ikke å føle deg skyldig for. Jeg skulle ønske foreldrene dine kunne satt seg mer inn i hvordan du har det og hva du drømmer om, da tror jeg dere ville fått et bedre forhold.  

Jeg lurer på: Er det noe av det du gjør eller bruker tid på som du tror foreldrene dine ikke liker, eller bekymrer seg for? Det er nemlig typisk at foreldre kritiserer den adferden de ser ved ungdommen sin som bekymrer dem. De klarer ikke finne andre måter å snakke med ungdommen sin på enn å bli kritiske. De kommer gjerne med sine egne meninger om hva som er den rette veien uten å sjekke ut hva ungdommen selv vil. Dette gjør de gjerne fordi de vil at ungdommen deres skal få det bra i livet. Og så tror de at den måten de selv har gjort det på også er bra for ungdommen sin. Men sånn er det jo ikke, det vet du alt om. Men altså, det kan rett og slett hende at dine foreldres bekymring og omsorg for deg kommer til uttrykk gjennom kritikk og ved at de sier alt det de mener du burde gjøre.  

Jeg lurer på om du kan klare å lukke ørene litt neste gang foreldrene dine sammenligner deg eller kritiserer deg? Du kan på en måte tenke på ordene de sier som deres problem og ikke ditt. Dersom du klarer, neste gang foreldrene dine sier at du ikke gjør ting bra nok eller sammenligner deg med søsken, så si rolig at du blir såra av det de sier. Si gjerne også at du ikke er enig med dem i de forventningene de har til deg. Deretter går du vekk fra situasjonen. Da kan du kanskje slippe at det blir til en krangel der og da. 

I tillegg kan det være lurt at du snakker litt mer grundig om hele problemet med foreldrene dine slik at de slutter med det de nå gjør. De trenger å lære mer om hva du liker og hvilke drømmer du har! Snakk helst med foreldrene dine en dag det er rolig rundt dere og det ikke er krangling. Kanskje imens dere kjører bil? Går en tur? Eller på kvelden når ting har roet seg? Du må kjenne deg klar for en prat.

Så kan du si til foreldrene dine at du har noe viktig å fortelle. Si at du vil de skal høre på deg uten å avbryte. Kom med konkrete eksempler på hva foreldrene dine sier til deg som kan være sårende for deg. Fortell så mye du kan om følelsene dine uten å kritisere dem. Fortell om alt presset du også føler på. Det krever at du har tenkt litt igjennom dette på forhånd og at du har noen eksempler på situasjoner de også kan kjenne igjen. Hvordan tror du foreldrene dine ville reagere om du forsøkte deg på noe slikt? Jeg håper du vil lykkes om du klarer å si noe til dem om hvordan det er å være deg.    

En viktig ting i ungdomstiden er å få prøve og feile for å finne sin egen vei. At ungdommer gjør andre ting enn hva foreldrene deres mener er det rette er egentlig et sunt tegn! Ungdommer er programmert til å løsrive seg fra hjemmet og kunne klare seg selv. Foreldre bør gi ungdommen sin oppmuntring og støtte, basert på hvem de er som personer og ikke basert på hvilken jobb eller utdanning de tar og om de tjener penger. Slike ting kan du godt også snakke litt med foreldrene dine om, hvis du klarer. 

De gangene foreldrene dine har kritisert deg mye uten grunn, så kan du tenke gjennom hva f.eks venner eller andre i familien liker ved deg og synes du er god til. Jeg syns også du skal fortsette å la deg inspirere av idolene dine. Det trenger du ikke ha dårlig samvittighet for, det er noe ungdommer har hatt til alle tider. Idoler kan inspirere.

Kanskje er du også venn med noen som forstår deg og setter pris på deg akkurat fordi du er den du er. Da kan du glede deg over å tenke på det. Vær stolt av den du er. Hvis du klarer å huske på hva andre liker ved deg og hva du liker ved deg selv så kan det bli plass til positive tanker i hodet også.

Jeg håper dette ga litt inspirasjon og noen tips. Jeg håper du tar mot til deg og forsøker å prate med foreldrene dine. Sjekk artiklene jeg har lagt ved under før du evt tar praten, da kan du lese litt mer om hvordan man snakker med foreldre som er sammenligner, kjefter eller ikke forstår. Ta godt vare på deg selv og lykke til videre. 

Vennlig hilsen familieterapeuten