Jeg tar opp vanskelige temaer med faren min, føler med mobbete. Gutt 20 år

Gutt, 20

Da jeg var liten var det mye belastning på grunn av en utagerende far med en rekke psykiske lidelser pga barndommen sin. Han hadde også en psykisk syk familie med en veldig psykisk syk bror som pleide å f.eks. klikke og knuse ting på julaften da de kom på besøk for å nevne en av tingene som skjedde stadig. Jeg har snakket med min mor i de siste dager nå som jeg er hjemme en liten periode, om hvordan jeg føler at min far har valgt å tilfredsstille sine foreldre i frykt for negativ tilbakemelding istedet for å ta vare på sin kone og barn. Han har alltid tatt de med og ødelagt livet vårt for å gjøre dem glad. Det er flere ting han har sagt som får det til å virke som at min mor ikke er viktig. Vel igår så snakket jeg med faren min om dette og han ble veldig lei seg. Mente at det ikke var sant. Han er jo veldig mentalt plaget, så jeg føler meg så dum og mobbete som tar opp sånt med en syk mann. Jeg har tatt opp lignende ting mange ganger før og jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei gutt 20 år

Du tar opp viktige spørsmål, og jeg tenker at det ikke er å være dum og mobbete. Faren din har hatt et vanskelig dilemma i å ivareta dere (kone og barn) og samtidig holde kontakt med sin opprinnelige familie.

Jeg kan tenke meg at faren din ikke har ønsket noe galt, men at det allikevel har blitt feil. Det har ført til vonde opplevelser for deg, og jeg tenker at det er helt naturlig at du tenker på dette.

Da du var barn burde du for eksempel være skjermet fra voksne som klikket på julaften. Det at onkelen din klikket og knuste ting på julaften tenker jeg på som en traumatisk hendelse. Hvis du har hatt flere opplevelser som det, så har du opplevd en stor belastning som barn. Jeg kan tenke meg at dette er vondt for faren din også, og da blir det også vanskelig for ham å snakke om det.

Du beskriver at faren din er mentalt plaget, og det kan gjøre det vanskelig for ham å snakke om dette. Du skriver at faren din er preget av barndommen sin. Han har da sannsynligvis med seg vonde opplevelser, som har preget livet hans videre. Jeg kan tenke meg at faren din har hatt et ønske om å endre dette, men så har han kanskje allikevel tatt med seg mer enn han ville. Dette har igjen preget din barndom.

Det er gjerne sånn at vonde opplevelser kan overføres over generasjoner, fordi det er så vanskelig å komme seg ut av det. Dette har kanskje skjedd hos dere, hvor faren din har tatt med seg mye fra sin oppvekst videre.

Jeg kan tenke meg at du tar opp dette flere ganger fordi det er viktig for deg, og fordi du har et behov for å snakke om det som har skjedd. På mange måter kunne jo en unnskyldning vært på sin plass, og at faren din tar inn over seg hvordan du har opplevd ulike situasjoner. Det er ikke sikkert at faren din er klar for dette nå.

Jeg kan anbefale deg å finne en profesjonell å snakke med dette om. Du kan bestille time hos fastlege, som kan henvise deg til psykolog. Det å kunne tenke over vanskelige hendelser er viktig, og hvis du rydder opp i dette for din egen del så tror jeg du vil oppleve det nyttig. Da kan du også få hjelp til å snakke om hvordan dere i familien kan snakke om dette videre.

Jeg legger ved tre artikler til deg, ta gjerne en titt på dem. Og det er bare å skrive til oss igjen!

Godt nytt år snart:)

Vennlig hilsen familieterapeuten, ung.no

Besvart: 31.12.2020

Oppdatert: 31.12.2020