Ble truet som barn og gråt før men får det ikke til nå. Har dere svar?

Hei du!

Så fint at du tar kontakt og forteller hvordan du har det.

Det høres ut som at du har opplevd mye skremmende opplevelser i oppveksten. Det at du opplevde at det ble truet med at du skulle på instutisjon når du fikk det du kaller mentalt sammenbrudd høres veldig komplisert og vanskelig ut. Jeg er lei for at du har måttet oppleve dette. Det å få et "mentalt sammenbrudd" høres ut som at det rett og slett ble for mye for deg og at du absolutt ikke hadde det bra - da trenger man trøst, hjelp, støtte og trygge voksne. Truing vil oppleves som en ekstra byrde i en vanskelig situasjon og dette skulle du ikke behøve å oppleve.

Når det gjelder det din mor har sagt angående din far så høres dette også veldig vondt og komplisert ut. Jeg kjenner jo selvfølgelig ikke verken deg, din mor eller din far og kan bare uttale meg på generelt grunnlag - men jeg tenker i alle fall at det godt kan ligge mye skuffelse og vanskelig bak disse forferdelig stygge ordene. Kanskje er moren din veldig skuffet på (den manglende?) oppfølgingen din far har gitt deg og så lar hun denne skuffelsen og sinnet gå utover deg selv om det i tilfellet det stemmer heller skulle ha vært rettet mot din far.

Dessverre er følelser noen ganger så kompliserte at det blir vanskelig å plassere dem på "rett plass". Da kan det komme ut kommentarer som blir stygge, vanskelige og vonde og disse kommentarene og ordene kan ødelegge mye selv om ordene bak kanskje var ment for noen andre. Jeg forstår godt at det har komplisert ting mellom deg og din mor. Dersom du klarer det så er det nok lurt på sikt å få sagt noe til din mor om hvordan disse ordene såret deg - forhåpentligvis kan hun gi deg noen forklaring og unnskyldning for dette.

Når du forteller det at du skreik/gråt mye når du var yngre men nå ikke klarer å gråte så tenker jeg at det ikke er så rart. Mange ganger så er det sånn at det å oppleve mye vanskelig og kanskje ikke få støtten/trøsten vi trenger når vi gråter/er fortvilet gjør at vi mennesker gjerne får på et automatisk psykologisk forsvar. Det psykologiske forsvaret fungerer litt som vårt fysiske immunforsvar - det prøver altså å beskytte oss og å hjelpe oss å komme gjennom smerte. Det er ikke uvanlig at mange kjenner seg "avkoblet", nummen, distansert eller likegyldig etter å ha hatt mye vanskelig som har foregått. Det er ikke farlig at forsvaret kommer på men det kan være litt vanskelig å få kontakt med følelsene sine slik som du beskriver.

Mange kan ha nytte av å gå i terapi/samtalebehandling for å få satt ord på vanskelig erfaringer og samtidig bli mer kjent med sine følelsesmønster både med blikk tilbake i tid (barndom, oppvekst, opplevelser) og nåtid (hvordan du har det/fungerer nå).

Så jeg tenker at det er nok en lur idé at du tar kontakt med f.eks helsesykepleier, helsestasjon for ungdom eller fastlegen din for å få satt ord på hvordan du har det slik at det kan bli litt lettere for deg.

Jeg ønsker deg alt godt og heier på deg.

Med vennlig hilsen psykologen