Jeg tør ikke fortelle det til behandleren min.

Jente, 15

Hei, jeg har et spørsmål om noe som skjedde da jeg var 9-10 år. Jeg har ikke tenkt så mye på det før nå i det siste da jeg møtte personen det gjelder på permisjon i julen. Jeg er innlagt for anoreksi og har nettopp fått er fosterhjem, så mye begynner å falle på plass, men det som skjedde slipper meg ikke go jeg drømmer ofte om det og får mye angst av å se tilbake på det. Jeg var mye med en gutt som var 3 år eldre enn meg når jeg var yngre og vi var gode venner. Etterhvert begynte han å kysse meg, og ta på meg og jeg gjorde det samme som han. Jeg var nysgjerrig og fikk mye følelser av det som var gode. Jeg vet det ikke er vanlig og blir kvalm av å tenke på det. Fikk dårlig samvittighet hver gang det skjedde så endte med at jeg fortalte jeg ikke ville mer. Da truet han med å fortelle broren min og mamma og pappa alt sammen vi hadde gjort. Jeg var jo med det, men tør ikke fortelle det til behandleren min. Folk med anoreksi er jo ofte opptatt av å bli sett og er redd hun ikke vil tro meg.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Kjære deg

Så fint at du skriver inn til oss her i ung.no.

Jeg forstår at du har det vanskelig og tenker mye på det som skjedde da du var 9-10 år gammel. Det har satt igang mange tanker og følelser hos deg, og nå som du går i behandling så har disse opplevelsene blitt mer tilgjengelig og tydelige for deg.

Jeg tenker det er veldig viktig at du får snakket om det som skjedde den gang. Det oppleves ikke greit for deg nå, og du plages av vanskelige følelser og bebreider deg selv for det som skjedde. Det er uheldig. Det er veldig viktig å sortere og få bearbeidet disse opplevelsene, slik at du kan gå videre og få det bedre med deg selv.

Jeg er helt sikker på at behandleren din vil ta deg og det du forteller på alvor. Det er nemlig slik at det er en del anoreksipasienter som har med seg grenseoverskridende opplevelser fra tidlig barndom/prepubertet. For flere så har disse opplevelsene bidratt i stor grad til å utvikle det uheldige spisemønsteret. Jeg tenker derfor det er veldig viktig at du får til å snakke om disse hendelsene og hva de har gjort med deg da og frem til nå. Du vil bli tatt på alvor, og sammen kan dere jobbe dere igjennom det som kjennes så vanskelig for deg nå.

Jeg legger ved flere gode artikler til deg og ber deg om å lese de og følge rådene som gis der.

Ta vare på deg selv! Jeg ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen psykologen

Besvart: 9.1.2021

Oppdatert: 9.1.2021