Lurer på om ensomhet fører til depresjon.

Hei

Hos noen kan ensomhet føre til depresjon, mens hos andre kan depresjon føre til ensomhet. Hva som er hva for deg vet jeg ikke siden jeg ikke vet mye om deg. Men det jeg kan si er at jeg leser her at du sliter med slitsomme humørsvingninger, vanskelige tanker og følelser, sosial isolasjon og selvskading. Dette får meg til å tenke at det kan være depresjon du sliter med og mitt råd til deg er at du oppsøker hjelp slik at du kan få det bedre og mer stabilt med deg selv. 

epresjon kan ha flere årsaker, både fysiske og psykiske. Blant annet kan stoffskifteproblemer, hormonelle forstyrrelser, blodmangel, feilernæring og andre kroppslige tilstander føre til symptomer på depresjon. Depresjon kan også forårsakes av psykiske sykdommer og langvarige psykiske og sosiale belastninger. Men mange ganger oppstår bare depresjon av seg selv uten at det alltid er en konkret årsak til det.

Symptomene på depresjon er ofte ganske lik hos ungdom og voksne. I all hovedsak dreier det seg om at personen som er deprimert lider av et senket stemningsleie, tapt interesse, gledesløshet og energitap som fører til trettbarhet og redusert aktivitet. Andre vanlige symptomer er, redusert konsentrasjon og oppmerksomhet, redusert selvfølelse og selvtillit, skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse, triste og pessimistiske tanker om fremtiden, søvnforstyrrelser og redusert appetitt. Folk har forskjellige måter å takle depresjonen sin på. Isolasjon, krangling, trøstespising, selvskading, utagering eller rusing er noen de mest vanlige å "håndtere" sin depresjon på, men som regel så gjør denne atferden bare situasjonen verre.

Når man er deprimert kjennetegnes dette bl.a av at det er en konstant dårlig stemning i kroppen hele tiden, dag ut og dag inn, uke etter uke osv. Når man er fastlåst i en slik stemningstilstand, blir det gjerne slik at den deprimerte ikke klarer å slutte å snakke om og tenke på negative og håpløse ting i tilværelsen, enten det dreier seg om negative opplevelser i eget liv, negative nyheter på TV eller pessimistiske forventninger om fremtiden osv. Endeløse tankerekker om at " jeg orker ikke å prøve, for alt er egentlig bare håpløst og meningsløst og ødelagt uansett" osv.

Sånn er det når man sliter med for lavt stemningsleie. Man klarer ikke slutte å tenke negativt. Selv en bagatell kan da vippe deg av pinnen og utløse automatiske håpløshetstanker om at man er en udugelig person i en håpløs verden.

Selvskading er aldri noen løsning på noen problemer. Det kan faktisk være med på å forsterke de vonde tankene og følelsene man har. For selvskading er bare en midlertidig flukt fra ens problemer. Ofte skader folk seg selv fordi tankene og følelsene deres faktisk er så vonde å kjenne på/bære at man anser selvskading som et "bedre" alternativ. Man får da i det minste en stund fri fra alt det vonde i et par timer hvis man skader seg. Men ved å påføre kroppen sin smerte eller prøve å slanke den vekk så objektifiserer/legemliggjør man problemet når det egentlige problemet er inni tankene og følelsene våre. Det er ofte lettere å ty til selvskading fordi kroppen er noe man kan ta og kjenne på, noe som kan kjenne reell smerte gjennom, mens tanker og følelser derimot er mer abstrakte og kan virke uhåndterlige.

Problemet med selvskading er imidlertid at de vonde tankene og følelsene ikke forsvinner for godt, men at de alltid kommer tilbake etter en stund med mindre man får jobbet med det som er vanskelig. Man unngår det bare for en stund! Bildet av strutsen, som gjemmer hodet i sanden og som tror at den ikke kan bli funnet, kan fungere som et godt eksempel på hvordan selvskadingen ofte fungerer. Selvskading er i seg selv sjeldent farlig rent fysisk, så lenge du holder sårene dine rene og påser at du ikke får infeksjoner. Det som er mer skadelig, er at mange av de som skader seg, fratar seg selv muligheten til å utvikle sitt følelsesmessige "jeg" på en tilstrekkelig og hensiktsmessig måte. Du må velge aktivt å la vær å skade deg, samtidig som du jobber med å lære deg selv å uttrykke deg på andre måter.

Jeg anbefaler deg å snakke med f.eks helsesykepleier på skolen der du går og/eller med fastlegen din om det du sliter med. Vis gjerne den/de du snakker med det du har skrevet her til oss i ung.no. 

Jeg håper at du fikk svar på det du lurte på og ønsker deg masse lykke til videre. Legger ved en del artikler her til deg. 

Med vennlig hilsen spesialist i psykisk helse, ung.no