Jeg fungerer som partnersubstitutt for mamma og pappa som er separert

Gutt, 19

Hei, jeg er en gutt på 19 som har gått igjennom et halvt år med separerte foreldre. De har flyttet fra hverandre, noe de gjorde allerede en måned etter de ble "enige". Pappa ordnet alt det praktiske i løpet av sommerferien, for å gjøre ting så enkelt som mulig sett fra den "praktiske" siden (ja han er flink på det praktiske). Siden virket det som om han forventet at ting bare skulle ordne seg. Han ville blir ferdig med alt til han skulle begynne å "jobbe igjen". Nå har de bodd fra hverandre siden, og kun snakket om disse "praktiske" tingene, til tross for at mor har prøvd å snakke om det som har skjedd. Pappa har trukket seg unna, og virket nærmest "urørt", men i jul blusset plutselig litt følelser opp igjen, og han ville prate. Så, kom jobb og hverdag inn i bilde igjen, og han gikk tilbake til å være urørt. Jeg har rådet de til å kontakte noen de kan prate med, for nå fungerer jeg som partnersubstitutt for begge, men de tar det ikke til seg. Hva kan jeg gjøre?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei!

Jeg forstår at dette er en frustrerende situasjon for deg. Det er ikke riktig at du skal være dine foreldres samtalepartner.

Det er kjempeflott at du har rådet foreldrene dine til å finne noen de kan snakke med. Du kan konkret gi dem råd om å ta kontakt med familievernkontoret, hvis de ikke allerede har kontakt med dem på grunn av mekling. Mekling er påkrevd hvis familien har barn under 16 år.

Du kan også selv kontakte familievernkontoret der dere bor, for å få råd til hva du burde gjøre.

Voksne kan også få det vanskelig etter et samlivsbrudd. Kanskje vet de ikke hvordan de skal reagere, og prøver å skyve følelsene unna. Noen voksne kan "drukne" seg i arbeid for å slippe å tenke på det som er vondt. Men det som faktisk hjelper er å snakke om det.

Jeg synes du skal være helt tydelig med foreldrene dine om at du ikke kan være deres samtalepartner. Du skal heller ikke være budbringer av beskjeder og ting mellom de to. Legg vekt på at dette er en utfordring mellom de to, og at de må håndtere det selv.

Ta også vare på deg selv oppi alt dette. Snakk gjerne med noen for å sette ord på din opplevelse og dine følelser rundt separasjonen. Du kan for eksempel snakke med helsesykepleier på helsestasjon for ungdom der du bor.

Jeg håper dette var til hjelp for deg!

Vennlig hilsen helsesykepleier

Besvart: 7.2.2021

Oppdatert: 7.2.2021