Er jeg urimelig om jeg ikke svarer på spørsmål om spiseforstyrrelsen?

Hei!

Du er ikke urimelig om du lar være å svare på spørsmål fra familiemedlemmet ditt. Du setter grenser og tar vare på deg selv og det er bra!

Jeg vet ikke hvilken relasjon du og ditt familiemedlem har, men uansett så er det bare du som bestemmer hvem du vil dele informasjon med.

Du har vært sterk og jobbet med spiseforstyrrelsen din over tid, og nå er du mye bedre. Jeg kan tenke meg at det har kostet deg masse. Dersom både du og behandleren din mener at du er bedre nå, så er det det som gjelder. Ikke familiemedlemmet ditt sine meninger eller vurderinger.

Det er jo fint at familiemedlemmet ditt bryr seg. Det er sikkert godt ment når hun stiller alle sine spørsmål. Kanskje tenker hun at det er viktig med åpenhet og at man tør å snakke om ting. Kanskje vil hun så gjerne vise at hun er der for deg? Og så blir hun for pågående og lite fintfølende, selv om meningen bak egentlig er god?

Du kan fortsette å si ifra til familiemedlemmet ditt neste gang hun spør eller vil snakke om det, at akkurat nå ønsker du ikke å snakke om spiseforstyrrelsen. Du kan for eksempel si at du setter pris på at hun bryr seg og vil være åpen. Si at du forstår at hun er bekymret for deg og at du tenker det betyr at hun er glad i deg. Men at det er godt for deg å la temaet ligge litt og at du trenger pause fra spiseforstyrrelsen fordi det har vært så mye fokus på den i den siste tiden, og at du er mer enn bare sykdommen du har hatt.

Dette er bare forslag til ord du kan si. Du vet best hvilke ord som kan passe. Men målet er å anerkjenne henne, og så si noe om hva du selv ønsker, uten å kritisere henne. Da tror jeg hun vil forstå.

Hvis det føles greit for deg så kan du jo også berolige henne med at du kommer til å fortelle litt av deg selv de gangene det skjer ting rundt behandlingen din som du selv føler er OK å dele. Men at det er fint om du kan få styre når det skjer. Hvis du sier til familiemedlemmet ditt hva annet som hjelper (f.eks at hun spør deg om helt andre tema, eller tar deg med på en hyggelig aktivitet, eller bare er stille sammen med deg) så blir det lettere for familiemedlemmet ditt å vite hva hun skal gjøre rundt deg.

De fleste blir glad for å få litt sånn "instruksjon" fra den andre parten, når de er usikre eller bekymra.

Du har satt noen grenser for deg selv og det er supert. Fortsett å sette disse grensene og stol på det du selv føler om hvem det er riktig og ikke ang. spiseforstyrrelsen.

Snakk gjerne også med behandleren din om du trenger litt hjelp til å planlegge helt konkret hva du kan si til familiemedlemmet ditt for å få henne til å forstå hvorfor du ikke vil prate så mye om dette.

Håper dette ga svarene du trengte. Jeg har lagt ved en artikkel under her som handler om det å snakke om vanskelige ting med foreldre. Men den kan jo like gjerne brukes for å finne ut hvordan man snakker om vanskelige ting med andre familiemedlemmer. Se om du finner noen flere tips der.

Lykke til videre på veien med å bli frisk og med alle andre ting i livet<3 Heia deg!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no