Ingen kan eller vil hjelpe meg, moren min er ikke villig til å gi meg hjelp

Hei du!

Så fint at du tar kontakt.

Det er leit å høre at din mor ikke ønsker at du skal få hjelp i følge det du skriver. Det er bra at du har snakket med andre om hvordan du har det og at det dermed ser ut til at du er åpen om hvordan du har det.

Jeg tenker at det ikke høres så greit ut å gå å vente på at du skal bli 16 år for å få hjelp i form av BUP (jeg antar at det er dette du tenker på). Jeg vet ikke hvorfor du har fått opplevelsen av at ingen kan eller vil hjelpe deg - hva dette handler om kommer ikke frem i det du skriver.

Men jeg tenker at det høres ut som at det er flere profesjonelle som vet om hvor vanskelig du har det og som kanskje har rådet deg til å kontakte fastlegen. Her forteller du at du ikke kan det pga din mor ikke vil ønske det. Da tenker jeg at du kan drøfte med noen av de profesjonelle voksne du snakker med (f.eks helsesykepleier på skolen, sosialarbeider eller lærer på skolen) som du kan spørre om kan snakke med moren din sammen med deg. De kan hjelpe deg å legge frem hvor vanskelig du har det og også snakke med henne om at det du beskriver at hun mener (at det å ha psykiske vansker er å være gal) ikke stemmer.

Dersom det beste alternativet for deg er å snakke med helsestasjon for ungdom så kan du bestemme deg for å gå dit selv om du egentlig skal noe annet på onsdager. Det er lov til å være vekke fra en aktivitet etter skolen - dette må man uansett dersom man er syk en dag osv.

Du skal ikke måtte være alene om dette og det er dumt at du ikke får støtten du trenger hjemme. Er det slik at det er vanskelig hjemme på mange måter utover det at moren din i følge deg ikke vil at du skal få hjelp så kan du drøfte og snakke med barnevernet ved behov. Dersom det er riktig at din mor hindrer deg i å få hjelp du egentlig trenger så er ikke det bra og da kan du drøfte dette.

Jeg ønsker deg alt godt og masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen