Familien min ser meg ikke, jeg har det vondt. Jente 13

Hei du.

Når jeg leser det du skriver skjønner jeg at det er vanskelig å være deg. Du skriver at du sliter med å finne ut av identiteten din og du skriver at familien din ikke støtter deg, at du blir behandla som luft. Det må være vondt. Når man får det så vondt som du har det nå så er det vanlig å få tanker om at man ikke ønsker å leve lenger, eller at man bare vil rømme vekk. Som oftest handler ikke disse tankene om et ønske om å dø/forsvinne i seg selv, men heller å slippe å ha det vondt. Kan du kjenne det igjen i det?

Du forteller at du føler deg usikker på identiteten din og at også dette er noe som er vanskelig å ta opp med de hjemme. Det er forståelig, det tror jeg mange ungdommer som har det som deg kan kjenne seg igjen i. Jeg tror det vil hjelpe for deg å kontakte noen som er vant til å prate om kjønn og identitet. Jeg vil anbefale deg å kontakte Skeiv Ungdom. De har en ungdomstelefon du kan ringe, og der jobber det trygge voksne som selv har opplevd å være unge og usikre, og som kan hjelpe deg å finne ut av hva du trenger nå. Du kan være anonym når du ringer dit.

Etter at du har snakket med dem kan det hende det blir lettere for deg å si ifra til foreldrene dine hvor vondt du har det og hva du går og tenker på. Det er viktig at de får vite det, for de har ansvar for å passe på deg. Kan du fortelle dem at du føler deg alene, at du savner at de bryr seg om deg, og gir deg oppmerksomhet? Hvis du klarer er det fint om du kan fortelle dem at du har hatt det så vondt i det siste, at du har tenkt at du vil rømme vekk og at du har kjent at du ikke vil leve mer. Det kan hende ikke foreldrene dine har forstått alvoret i det du føler på. Jeg håper du kan klare å si det. Eller du kan skrive det til dem f.eks på sms eller i et brev. Du kan også vise dem det du har skrevet her til oss, og svaret mitt?

Hvis det blir for vanskelig å snakke med foreldrene dine eller hvis de fortsatt ikke forstår så må du snakke med noen andre voksne og fortelle dem det samme som du har fortalt her. Da har den voksne du snakker med en plikt til å hjelpe deg. Man skal be om hjelp når man har det vondt, ingen kan klare å fikse det alene.

Det finnes flere muligheter. Enten kan du snakke med noen voksne i nettverket ditt som du liker og stoler på. For eksempel en besteforelder/tante/onkel o.l, foreldrene til en venn du har, eller en lærer. Du kan be den du snakker med om hjelp til å si ifra til foreldrene dine.

Du kan også kontakte noen som har som jobb å snakke med ungdommer som har det vanskelig. For eksempel kan du gå til din lokale helsestasjon for ungdom. Der jobber det helsesykepleiere og psykologer. De har åpent selv om det er ferie. Det er gratis å gå dit.

Hvis du ikke vil gå et sted kan du ringe Alarmtelefonen for barn og unge. De har åpent hele tiden og der jobber det voksne som er vant til å prate med unge som har det vondt. Du kan være anonym hvis du vil.

Det viktigste er ikke hvem du snakker med, men at du snakker med noen når du har det vondt inni deg og ikke får det du trenger fra familien din. Det finnes hjelp å få, og det finnes måter å få det bedre på. Jeg ønsker deg alt godt, skriv gjerne til oss igjen!

Vennlig hilsen familieterapeuten i ung.