Hopp til hovedinnholdet

Jeg vil så gjerne være helt frisk.

Still spørsmål
account_circle

SPØRSMÅL

Jeg har egentlig skrevet dette til meg selv, bare for å få det ut - for det kan være litt godt noen ganger (det er derfor det er så langt). Så jeg hadde bare tenkt at jeg var den eneste som kunne lese dette, men så tenkte jeg at det kanskje hadde vært godt med et svar, og da passer det vel å skrive til dere :-) Jeg forventer egentlig ikke noe hjelpende svar, for det er vel ikke så enkelt å kunne hjelpe til noe mer nå - men bare et svar hadde vært godt å få. Det er godt å kunne snakke med noen som bryr seg, selv over nett :-) Jeg er lei av å være syk. Jeg er 17 år og har vært syk i 3 år nå. Jeg har jernmangelanemi, migrene og flere symptomer på ME, men har ikke fått stilt diagnosen fordi det er usikkert om disse symptomene kommer av jernmangelen. Jeg har faktisk ikke satt meg inn i dette med jernmangelen, og vet ikke hva slags verdi det er snakk om - men jeg vet at verdien er 6. Som om ikke dette er nok så er immunforsvaret mitt veldig lavt. Dette fører til at jeg ofte pådrar meg forkjølelser eller andre infeksjoner. Akkurat nå, i tillegg til jernmangelanemi og migrene, sliter jeg med kyssesyken, mykoplasma og … kjønnsvorter (utrolig plagsomt og pinlig - leksa er lært) På grunn av at jeg er sengeliggende eller sovende mesteparten av tiden har jeg ikke vært i stand til å gå på skolen på flere uker. Det er veldig frustrerende og ikke være i stand til å gjøre noe som helst. JEG VIL, JEG VIL, MEN JEG FÅR DET IKKE TIL. Setter jeg kursen mot kjøkkenet (som da krever at jeg må opp av senga og ned trappa) blir jeg svimmel, sjanglete og andpusten. Det mest frustrerende av alt er at (h)verken vennene mine, klassekameratene eller lærerne forstår hvordan jeg har det. Jeg har prøvd å forklare det for lærerne, men det går bare ikke inn. De glemmer både forklaringen og legeerklæringen jeg har gitt dem, og forsetter og gi meg anmerkninger for at jeg ikke har møtt opp eller sagt ifra om at jeg ikke kommer. Det er helt umulig. Jeg får varselbrev i posten om at jeg mest sannsynlig stryker i "dette faget" og klassekameratene mine er alltid like nysgjerrig på hvorfor jeg er så mye fraværende. Vennene mine kommer med uttalelser som "Bli med da, du er jo aldri med på noe" og "Kom igjen da, herregud, vi skal jo bare sitte stille i en kinosal". Jeg klandrer de ikke, for jeg har ikke fortalt de akkurat hvordan ting er og hvordan jeg har det. Jeg orker ikke å forklare meg, og vil dessuten ikke bry alle andre med mine problemer. Jeg prøver å være postitiv, men det er trist. Trist å stryke i fag jeg vet jeg ville gjort det bra i. Trist å ikke få vist frem kunnskapene mine og hva jeg faktisk kan. Trist å gå glipp av ungdomstiden. Trist å ikke kunne være med på ting som vennene mine skal. Ja, det er litt trist. Jeg har vært ganske sterk! Jeg ble mobbet på ungdommsskolen fordi jeg var så mye fraværende og alle trodde at jeg bare skulket og hadde "bedre ting å gjøre". Jeg fikk veldig dårlige karakterer og "ikke vurdert" på karakterkortet hele ungdomsskolen, men siste halvåret i tiende klasse presset jeg meg selv til det ytterste. Jeg gikk ut med nesten 5 i snitt. Jeg brukte all energien min, ikke bare på å gjennomføre, men på å gjøre det bra. Jeg hadde en inspirasjonskilde - musikklinja. Gjett hva - jeg kom inn på musikklinja. Haken er at jeg ikke er i stand til å komme meg dit. Jeg føler meg også "utbrent" etter ungdomsskolen. Før hadde jeg en innstilling som sa "Dette skal ikke ødelgge for meg - jeg skal ikke la sykdom komme i veien for hva jeg har lyst til å gjøre og oppnå." Jeg har ikke den innstillingen lenger. Nå ligger jeg hjemme i senga mi - fylt av bekymringer og stress. Første halvåret i tiende klasse gikk jeg til psykolog. Jeg gikk dit med ritkig innstillingen, så det hjalp meg litt videre. Ingen spesiell aha-opplevelse, men det hjalp meg litt på vei - og jeg klarte å gå ut av ungdomsskolen med gode karakterer og komme inn på musikklinja. Så falt jeg tilbake igjen. Langt tilbake - hvor jeg ikke engang gadd å bry meg om noe som helst. Jeg skulle bare gjøre akkurat hva jeg følte for og gi blaffen i alt annet. Nå bryr jeg meg, og jeg kjenner at det var bedre å være litt nedfor og ikke bry seg. Jeg bryr meg på den måten at jeg stresser og bekymrer meg for ting jeg bare ikke får gjort noe med. Jeg pleide å være utrolig energisk og kreativ. Jeg er ikke så energisk og kreativ lenger, men jeg ser fortsatt på meg selv som et annerledes menneske. Jeg ser ting i perspektiv og er ikke A4-mennesket i det hele tatt. Jeg har erfart mye, mest sannsynlig mer enn de fleste på min alder - og ser derfor annerledes på mange ting. Dette virker kanskje egoistisk, men jeg er veldig snill. Jeg er det. Jeg er veldig snill, omtenksom og varm. Så jeg føler det er egoistisk av meg å dele mine problemer med andre. Heldigvis har jeg mamma. Mamma er min aller beste venn. Vi snakker om alt og jeg kan fortelle henne hvordan jeg føler meg go hun forstår meg veldig godt. Det som er haken er også, er at mammaen min er også syk. Hun og jeg deler mange av de samme symptomene og hun er ekstremt overbelastet. Derfor vil ikke jeg bry henne så mye med hvordan jeg har det, når hun har så mye å ta innover seg fra før av. Alt for mye, mer hun skulle klare. Sønnen hennes (broren min) er deprimert og suicidal. Det er hardt for oss alle. Konstant frykt for at han ikke skal være i live neste morning. Noen ganger mister jeg troen og håpet på livet. For det er virkelig tilfeldig hvem som blir rammet av slike tilfeller. Jeg føler at det er litt over-the-top når det kommer til familien vår. Det finnes værre tilfeller - det gjør det alltid. Det pleier jeg å si inni meg også: "Det finnes faktisk mennesker og familier som har det værre enn deg". Jeg kan allikevel ikke hjelpe å føle at vi har det ganske tøft og vanskelig - og jeg vet egentlig ikke mine arme råd lengre. Jeg føler at jeg alltid er syk. Jeg husker ikke hvordan det er å være helt frisk. Jeg vil så gjerne være helt frisk.

SVAR

Besvart 17.01.2012 12:35:12
account_circle