Jeg har begynt å tenke på hvordan det å miste familien min...

Hei, og takk for at du skriver til ung.no!

Det er normalt at ungdom tenker på døden. Når du blir ungdom har du forutsetninger for å forstå at livet har en slutt for oss alle, på en annen måte enn da du var barn. Det skjer også store endringer fysisk og psykisk når man går fra barn til voksen som påvirker tankene våre. En psykolog forklarte meg det på følgende måte en gang:

Når man kommer i puberteten, går man fra barn til voksen. Man forlater barnekroppen, og er ikke barn lenger. Man gå inn i en ny kropp, nye følelser, nytt ansvar osv. Dette kan gi følelse av å miste noe, og det kan igjen gjøre oss redde for å miste andre vi er glade i.

Å ha angst for død blant våre nærmeste, er noe som svært mange mennesker har opplevd. Å ha angst for døden (vår egen eller andres) er også en av de formene for angst som er "normalt" på den måten at alle SKAL dø før eller siden, og dette er følgelig en angst som i så måte handler om noe reellt.

Døden kan være skremmende for mange av oss. Å synes at det er trist og ubehagelig å tenke på at vi kommer til å miste de vi er glad i, er som sagt helt normalt.

Det handler om å kunne, på en eller annen måte, lære seg å forsone seg med tanken på at vi alle en eller annen gang skal dø, slik at denne tanken ikke skaper så mye angst for en og ødelegger ens liv. Hvis foreldrene dine ikke dør før om 50 år (men du går rundt og er bekymret for dette), så har du sløst bort halve livet på å være redd og lei deg og disse 50 årene kunne du heller fylt med gode stunder.

Poenget mitt er at det er bortkastet energi å bekymre seg over ting eller situasjoner som du ikke kan gjøre noe med for da innskrenker du livskvaliteten din. Forsøk heller å være bekymret for ting du kan gjøre noe med. Ting som du kan påvirke. Nemlig å prate med noen og sette ord på dine problemer og hva som egentlig foregår oppe i hodet ditt. :-)

Det er ingen som kan gi deg noen garanti for at noe vondt ikke kommer til å skje i livet eller at vi vil oppleve tap, men jeg kan med sikkerhet si at det er forholdsvis liten sannsynlighet for at noe forferdelig kommer ramme dine nærmeste i den nærmeste fremtid.

Om disse tankene derimot styrer mesteparten av dagen vår, opptar hele følelseslivet vårt og blir funksjonshemmende for oss, så blir det viktig at man snakker med noen profesjonelle om det og får bearbeidet denne angsten for å dø eller miste våre nærmeste, slik at det livet vi har, blir et godt liv igjen.

Du kan snakke med en av dine foresatte om dette, eller helsesykepleier på skolen din. Helsesykepleier er vant til å snakke om slike ting. Angsten blir ofte sterkere om man holder den for seg selv. Det er viktig å være ærlig med helsesykepleier om hvordan du har det. Holder du tilbake informasjon og følelser overfor den som skal hjelpe deg, så kommer problemene dine til å vare lengre. Det å få satt ord på denne angsten til en person som ikke blir like engstelig selv, er derfor til stor hjelp.

Håper dette var til hjelp for deg <3

Vennlig hilsen helsesykepleier, ung.no