Jeg er redd det skal skje noe med mormor. Jeg klarer meg ikke uten henne

Hei, og takk for at du skriver til ung.no!

Så godt å høre at det går bra med mormoren din nå! Heldigvis har vi et godt sykehusvesen i Norge, så når sykdom inntreffer, går det ofte bra selv om det i utgangspuktet er alvorlig <3

Det er normalt at ungdom tenker på døden. Når du blir ungdom har du forutsetninger for å forstå at livet har en slutt for oss alle, på en annen måte enn da du var barn. Det skjer også store endringer fysisk og psykisk når man går fra barn til voksen som påvirker tankene våre. En psykolog forklarte meg det på følgende måte en gang:

Når man kommer i puberteten, går man fra barn til voksen. Man forlater barnekroppen, og er ikke barn lenger. Man gå inn i en ny kropp, nye følelser, nytt ansvar osv. Dette kan gi følelse av å miste noe, og det kan igjen gjøre oss redde for å miste andre vi er glade i.

Å ha angst for død blant våre nærmeste, er noe som svært mange mennesker har opplevd. Å ha angst for døden, eller at det skal skje noe med oss selv eller andre er en av de formene for angst som er "normalt" på den måten at alle SKAL dø før eller siden, og dette er følgelig en angst som i så måte handler om noe reellt.

Døden kan være skremmende for mange av oss. Å synes at det er trist og ubehagelig å tenke på at vi kommer til å miste de vi er glad i, er som sagt helt normalt.

Om disse tankene derimot styrer mesteparten av dagen vår, opptar hele følelseslivet vårt og blir funksjonshemmende for oss, så blir det viktig at man snakker med noen profesjonelle om det og får bearbeidet denne angsten for å dø eller miste våre nærmeste, slik at det livet vi har, blir et godt liv igjen.

Det er ingen som kan gi deg noen garanti for at noe vondt ikke kommer til å skje i livet eller at vi vil oppleve tap, og når du nylig har opplevd dette med din mormor er det normalt at du blir redd.

Dødsangst, det som du beskriver her, en reell følelse. Alle mennesker skal som sagt dø, og dette er noe alle er klar over. Det handler om å kunne, på en eller annen måte, lære seg å forsone seg med tanken på at vi alle en eller annen gang skal dø, slik at denne tanken ikke skaper så mye angst for en og ødelegger ens liv. Hvis mormoren din ikke dør før om 20 år (men du går rundt og er bekymret for dette), så har du sløst bort 20 år av livet på å være redd og lei deg og disse 20 årene kunne du heller fylt med gode stunder.

Poenget mitt er at det er bortkastet energi å bekymre seg over ting eller situasjoner som du ikke kan gjøre noe med for da innskrenker du livskvaliteten din. Forsøk heller å være bekymret for ting du kan gjøre noe med. Ting som du kan påvirke. Nemlig å prate med noen og sette ord på dine problemer og hva som egentlig foregår oppe i hodet ditt. :-)

Man kan selv prøve å bestemme seg for hva man tenker på. Det er det fine med å være menneske, at vi kan påvirke vår egen tankegang og dermed påvirke våre egne følelser (f.eks angst) og vår atferd. For å illustrere dette så anbefaler jeg at du låne eller kjøper en bok som heter "Sjef i eget liv". Denne er skrevet av Ingvard Wilhelmsen som er en norsk psykiater som er ekspert på hypokonderi. Mye av det jeg har skrevet over er inspirert av han.

Du kan snakke med en av dine foresatte om dette, eller helsesykepleier på skolen din. Helsesykepleier er vant til å snakke om slike ting. Angsten blir ofte sterkere om man holder den for seg selv. Det er viktig å være ærlig med helsesykepleier om hvordan du har det. Holder du tilbake informasjon og følelser overfor den som skal hjelpe deg, så kommer problemene dine til å vare lengre. Det å få satt ord på denne angsten til en person som ikke blir like engstelig selv, er derfor til stor hjelp.

Håper dette var til hjelp for deg <3

Lykke til!

Vennlig hilsen helsesykepleier, ung.no