Han var på strippeklubb. Hvordan tilgi han?

Hei! Så fint at du skriver inn til oss, så du ikke sitter alene med disse tankene dine og kverner.

Før du leser svaret ditt fra meg i dag, ønsker jeg at du skal gå ned og se litt på appen grubl. Kan du starte den før du leser svaret mitt, og komme litt i kontakt med deg selv og de tankene som kverner i hodet ditt, og de følelsene som river i hjertet ditt? For jeg tror kanskje dette kan være til hjelp når du senere leser svaret mitt. Men det er bare en tanke fra min side.

Hvis du allerede er kjent med dette, kan du lese videre, men hvis du tror det er noe uoppdaget der, så klikk nå. Og kom tilbake til meg etterpå. Jeg er her!

Så… hvordan kan du tilgi ham? Jeg vet ikke, for det med tilgivelse er vanskelig. Skal du tilgi han for deg selv? Eller for han? Eller for forholdet? Fra min side kan jeg nok anta at det er litt for alt. Men det vil være forskjell på om du tilgir noe du tenker at aldri vil skje igjen, og det å tilgi noe du hver dag er redd for at skal skje. Nå tror jeg ikke det å dra på strippeklubb her i Norge er noe han får muligheten til hver dag, men du skjønner hva jeg mener.

Når man tøyer en annens grense, for sin egen lyst/vinning/motivasjon, så vil det være flere alternative historier knyttet til hendelsen. Det vil si, slik som du selv kanskje har merket, at det vil være litt forskjellige ting som kommer frem når man snakker om det. Jeg tror det beste er om du går videre fra det nå, og lar det ligge. For det er gjerne et hull som man graver seg ned i, og har vanskeligheter å komme ut av når det er sånne ting. Hvorfor skriver jeg dette? Fordi det er flere motivasjoner innblandet, og det er vanskelig å gi en forklaring på det. Ihvertfall ovenfor noen man er glad i og som man har såret.

For eksempel i hans tilfelle så krasjer motivasjonen hans om å være en god kjæreste, som ikke sårer med sine handlinger, og motivasjonen om å være “en del av gutta” og motivasjonen om nysgjerrighet om hvordan det er på en strippeklubb. For dette er jo noe man kanskje har sett på film, men hvordan er det i virkeligheten.

Så veien til tilgivelse fra din side, blir om hvorvidt du ønsker å tilgi deg selv for den smerten du har blitt påført, den usikkerheten du kjenner på, og det at du velger å være sammen med han og fortsette videre. Og om du velger å tilgi hans “motivasjoner” (hvor det bare er tre muligheter fra min side - vi vet jo ikke om jeg “har rett” her eller ikke.)

Så… neste spørsmål inni hodet ditt er kanskje hvordan kunne stole mer på han, eller ha tillit igjen. Jeg ser at du ikke skrev det direkte, men kan det være at du lurer på det også?

Hvis svaret er ja, så er svaret mitt til deg: her er det ord og handling som samsvarer over tid, som blir til trygghet og mestring i forholdet. Ligger det en forskjell her, vil det være vanskelig å kunne stole på han.

TIl dette tenker jeg at det å ha en “ramme for forholdet” kan være nyttig, slik som å ha artikkelen vår “hva forvente seg av seg selv og kjæresten i et forhold” som en eventuell mal. Eller noen andre ting dere er enige om.

Så kan dere bruke artikkelen om hvordan “snakke om det som plager deg i forholdet” til hjelp når ting er vanskelig, og “10 tips for et godt forhold” som inspirasjon. Jeg tror at det er det beste dere kan gjøre.

Og til deg og dine ting som du bærer på inni deg. Snakk med noen om det. For det er veldig slitsomt og gå rundt å være redd for å kunne stole på folk, eller ikke vite helt hva man skal gjøre. Da tenker jeg at det heller er bedre å snakke med en fagperson om det, slik helsestasjon for ungdom, en klok voksen, eller chatten under. For du skal ikke gå rundt og tenke på det alene.

Til slutt vil jeg si at det er mange fine mennesker der ute som er til å stole på, og at det kan være at kjæresten din også kan være en av dem etter hvert. Som sagt, tenk på ord og handling, og sett dine grenser der du føler det er naturlig.

Håper noe av dette var til hjelp. Ønsker deg alt godt og sender deg en varm klem <3

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap og familieterapeut, ung.no.