Pappa følger opp brødrene mine, men ignorerer meg.

Hei.

Dette var vondt å lese. Å bli ignorert er alltid vondt, og det blir ekstra vondt når det er pappaen din. Du klarer å beskrive det du opplever veldig godt, men det er helt tydelig at noe må bli annerledes for deg. Du beskriver tydelig at han har stilt opp for brødrene dine, men ikke for deg. Det du beskriver er at han stiller opp på ting de gjør og presterer, det er mer uklart om han stiller opp følelsesmessig for dem. Klarer han å stille opp for dem når de trenger trøst eller forståelse? Eller er det et område som er vanskelig uansett? Det er lett å føle seg mindre verdt når man kjenner på en sammenligning med andre, det er helt vanlig, selv om det ikke stemmer.

Når jeg leser dette blir det veldig tydelig at dette egentlig ikke handler om deg, men om noe inni pappaen din. Noe han har med seg fra tidligere og som kanskje bare han vet om. Det kan til og med være at det er noe han heller ikke skjønner selv. Det er umulig for meg å si hva det er som gjør det vanskelig for ham, men det kan hende at det kan hjelpe dere å snakke med noen på familievernkontoret om dette. Fordi du er over 16 år kan du også komme og snakke med noen på familievernkontoret alene, dersom ikke foreldrene dine blir med på det. Før du fylte 16 måtte foreldrene dine godkjent at du hadde samtaler.

Det er veldig godt å høre at mamma støtter deg. Det å ha minst én forelder som støtter deg er veldig viktig. Fortsett å bruke henne som støtte i det som er vanskelig.

Jeg legger ved noen artikler som kan være nyttige for deg.