Jeg strever med grubling og jobb, bekymrer meg for moren min

Hei,

Noe av det som er vanskeligst med å være menneske er å vite at vi alle skal dø en dag. Det er mange ganger verre å tenke på det når det kommer til de vi er glad i, enn oss selv.

Når moren din er den nærmeste personen for deg er det ikke så rart at du tenker en del på dette, og synes det er en vanskelig tanke å få. Siden du strever en del selv som du beskriver, så blir dette antakelig enda verre av det.

Det kan være lurt for deg å minne deg selv på at her og nå er hun fremdeles ganske ung (60 er ingen spesielt høy alder), og frisk som du sier.

Vi har ikke kontroll over liv og død, men det er heller ikke så nyttig å bekymre oss for når eller hvordan noe skal skje i fremtiden som ikke finnes enda.

Så høres det ikke noe greit ut at faren din sier dette til deg. For det første skal det være lov for deg å være bekymret, være deg selv, og det er ikke sånn at du påfører moren din død ved å streve.

Selv om det ikke er nyttig å bekymre seg så mye, så er det av og til sånn at vi mennesker gjør det, og da trenger vi trøst, hjelp og støtte med det.

Jeg tenker likevel også at det kan være nyttig for deg å få hjelp dersom du er så engstelig at du har vansker med jobb og skole.

Det vil også sannsynlig som sagt gjøre deg mer engstelig for moren din, også fordi du kjenner deg mer hjelpeløs og redd for hvordan det ville være uten henne.

Jeg anbefaler deg derfor å få snakket med noen om at du strever med grubling, bekymring og engstelse.

Du kan ta det opp med fastlegen din, eller noen på helsestasjon for ungdom. Da kan du både få snakket om det du er redd for og bekymret for, samt vurdert om dette er noe du burde få mer hjelp mot.

Jeg håper dette svarte på det du lurte på.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no