Angrer så ekstremt på de dype guttene som har ført til arr

Hei,

Det tar ofte tid å akseptere arrene som en del av deg og din historie. Jeg forstår at det kan kjennes ubehagelig, men du har ingenting å skamme deg over.

Jeg tenker at det aller beste er å være ærlig med der rundt deg. Da slipper folk å lure og du trenger ikke å skjule arrene dine. Du kan skrive ned en eller to setninger som du har lyst til å bruke som svar dersom noen spør. Disse setningene kan du øve litt på slik at de sitter godt når du skal bruke de. Eks. på et svar kan være «dette er arr fra en periode i livet hvor jeg hadde det vanskelig».

Det å bruke unngåelsestaktikker som for eksempel å bruke langermet, er ikke lurt på lang sikt fordi da unngår du alt som gjør at du må prøve å stå i følelsene dine. Det kan være krevende i starten og lurt å ha litt støtte. Det kan være god hjelp å snakke med en voksen du stoler på, foreldrene dine eller helsesykepleier for å få støtte.

Ofte overtenker vi også litt når vi gruer oss til noe. Det er ikke sikkert så mange tenker så mye på det eller legger merke til det. De fleste er nok opptatte med å tenke på sin egen kropp og utseende. Tenk litt på hvordan du ville ha reagert hvis du ser noen som har arr i huden sin. Hva ville du tenkt/ gjort?

Det å være ærlig og ikke unngå er tøft i begynnelsen, men så vil det roe seg ned. Stressnivået ditt vil kanskje være ganske så høyt når du kler av deg. Det vil nok vare den første tiden, men så vil du nok merke at stresset blir mindre og mindre. De aller fleste som vi snakker med sier at det var slik, det kjentes godt ut etterpå å se at det gikk mye bedre enn de fryktet.

Jeg sender deg mange gode tanker og ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykolog