Hvordan leve videre uten min mormor som jeg var så glad i?

Hei.

Så fint at du skriver til oss nå som du er så lei deg. Du skriver så godt at det er helt forståelig at du er veldig lei deg nå og gråter mye. Husk at det å gråte å være lei seg er tungt, men også en viktig del av det å få følelser ut av kroppen. Det å miste noen man er veldig glad i er så klart trist, Det var nok trist å vente på at hun skulle dø og det er trist nå etter hun er død, det kalles da for sorg og er en følelse som rommer hele kroppen din.

Det er så vondt og trist når du får så fine følelser for og har så mange fine minner fra. Det er så store kontraster å stå i når man kjenner på både all verdens lykke med å tenke tilbake på det som har vært og all verdens tristhet på en gang. Det er jo ikke rart at du blir helt utslitt av dette og gråter mye.

Det er viktig at du tar deg tid til å kjenne på at du har det vondt nå. Det å kunne stå i følelsen og se at det er ikke farlig, du klarer dette selv om det er tungt. Det kan hjelpe deg veldig mye framover da det å ha kontakt med egne følelser blir veldig viktig. Etter en tid kan du prøve å tvinge tankene dine over på noe annet og prøve å ta det gamle livet ditt tilbake. Det vil ikke si at du ikke vil sørge, men du vil kunne tenke på farmoren din uten at de store følelsene tar over.

Det å kjenne på sorg er for noen en ny følelse i kroppen. Det gjør at man blir veldig trist og mange lurer på hvordan de skal klare å fortsette å leve et normalt liv etter at den de er så glad i er borte. Det finnes dessverre ikke noe godt svar på det. Ungdommer er forskjellig og legger vekt på forskjellige ting når de sørger. Mange har et bilde av hvordan en sorg vil være og prøver å reagere slik de tror at andre tenker er normalt og oppføre seg, men det hjelper dessverre sjeldent å tilpasse seg andre. Det er nemlig slik at sorg er personlig og de fleste går inn og ut av sorgen med ulikt tempo. Det er en følelser som ofte dukket opp uten at man forventer at de skal komme da du kanskje har minner som kommer tilbake når du er på bestemte plasser, kjenner egne lukter eller noe annet som utløser et minne.

Det du kan gjøre er å fortsette å være deg, og snakk om din mormor så ofte du kan. Vis at dette er tungt for deg og kjenn etter at du får den trøsten du trenger. Dine foreldre har jo også sterke følelser, men du skal ikke være redd for å gjøre dette verre for dem. Det å prate om sorg og følelser kan aldri bli feil, det er mye tyngre å bære dette alene inni deg.

Etter hvert som du kommer deg litt så kan du prøve å tvinge deg selv til å være med venner selv om du kanskje helst vil sitte på rommet ditt. Spør om de vil finne på noe morsomt, gjerne noe som tvinger deg til å tenke på noe annet. Det kan også hjelpe å snakke med en venn du stoler på om sorgen. Ofte hjelper det å få alt ut istedenfor å holde ting for seg selv. Har du ingen venner du vil dele dette med så snakk gjerne med helsesykepleier på skolen. Det er så viktig å snakke høyt om det du tenker og føler. Mange kjenner på en enorm lettelse etter at de har snakket høyt med noen. Slik kan du også bli en lytter til din egen stemme.

Dersom ikke vennene dine eller klassevennene kan finne på noe akkurat når du ønsker, er det lurt at du holder deg i aktivitet fremfor å bli sittende på rommet ditt. Ta en løpetur, spill et spill med en i familien, rydd på rommet, eller lignende. Å vite at tiden leger alle sår kan hjelpe deg med å ikke se på sorgen som noe skummelt og vanskelig. La den være der, og vit at den med tiden kommer du til å klare å fungere igjen.

Hvis du gråter mye, og sliter med å fokusere på andre ting betyr det at du trenger trøst. Det at du kan dele dette triste med noen vil nok være fint for deg for å komme deg videre. Får du ikke trøst så vil du kanskje bli trist lenge. Dette er ikke lett og det må øves på. Du kommer deg ikke over en sorg på en dag, dette vil du nok bruke tid på. Håper bare at svaret vil være til hjelp for deg og at du klarer å dele din sorg med andre som står deg nær.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

ung.no.