Er redd for døden. Ligger inne på foreldrenes rom pga. angsten.

Hei

Jeg tenker at det du sliter mest med ut fra det du forteller om her er angst. Du er redd for sykdom og du er redd for at noen skal ta deg eller at du skal dø. Du er så redd for døden at du ligger inne på en madrass hos dine foreldre. Det høres deg for på meg ut som du trenger hjelp til å få mindre angst slik at du får det bedre og tryggere i livet ditt.

Det jeg tror du sliter litt med er det som kalles for dødsangst. Når det gjelder dødsangst så kan jeg fortelle deg litt om denne typen angst og komme med noen råd til deg.

Dødsangst er en reell følelse. Alle mennesker skal dø, og dette er noe alle er klar over. Dødsangst kan også oppstå i andre sammenhenger (men er mest hyppig tidlig i livet, i barne/ungdomsårene), men dette avtar stort sett med årene.

Det handler for de fleste om å kunne på en eller annen måte lære seg å forsone seg med tanken på at vi alle en eller annen gang skal dø, slik at denne tanken ikke skaper så mye angst for en. Dette høres det ut som du har behov for å få hjelp til.

Det å få snakket om dette problemet med en profesjonell terapeut, få snakket om de tankene som utløser dødsangsten, er noe som hjelper de aller fleste.

Angsten blir ofte sterkere av at personen holder dette for seg selv. Den øker liksom i omfang på denne måten. Det å få satt ord på dette til en person som ikke blir like engstelig selv, er derfor med på å hjelpe ungdommen til å få noe mer distanse til problemet.

Jeg har lyst å referere en psykiater fra Bergen, Ingvard Wilhelmsen. Han har skrevet en bok om kognitiv terapi som heter "Sjef i eget liv". Denne boka er nok ganske tunglest (mye fagspråk), men i denne boka tar han for seg hva bekymringer gjør med mennesker. Han sier blant annet at det ikke er noen vits i å bekymre seg for ting som en ikke kan gjøre noe med. Slike bekymringer fører til angst og problemer. Dette har han nok også rett i. Han sier videre at det er et VALG å velge å bekymre seg.

Døden er noe alle kommer til å oppleve. Døden kan ikke forhindres. Wilhelmsen mener følgelig at det er bortkastet energi å være bekymret for døden. Den kommer en gang uansett. Han mener at det er viktig å velge å ikke bekymre seg over forhold som en ikke kan gjøre noe med. Å velge seg vekk fra angst kan høres svært forenklet ut, men Wilhelmsen mener likevel at dette handler om et valg. Han mener ikke at det er enkelt å komme ut av slike vanskelige angstproblemer, men han mener at personen må innse at det handler om valg. Når en først har valgt å ikke overfokusere på dødsangst, så trenger en å "øve seg" til å avlære seg en angst som i hans øyne er bortkastet energi. I ditt tilfelle så tenker jeg det vil være viktig å ta et VALG om å ikke fokusere på døden eller tenke masse på døden, da dette ikke er noe du får gjort noe med!

Jeg synes du skal snakke med psykologen en gang til og at du viser psykologen det du har skrevet her til oss i ung.no. Selv om du synes det er litt flaut så kan jeg love deg at psykologen (eller andre voksne du snakker med) ikke synes at dine vansker er dumme eller flaue. De er kun interessert i å hjelpe deg slik at du får det bedre med deg selv på sikt. Jeg håper derfor at du kan snakke mer med psykologen slik at du kan få hjelp og på sikt få mindre angst. Dersom du ikke vil snakke med psykologen kan du snakke med helsesykepleier på skolen din eller ved nærmeste helsestasjon for ungdom.

Personer med tilstanden som er kalt misofoni har problemer med å høre spesifikke lyder. Misofoni betyr bokstavelig talt hat for lyd. Begrepet går også under lyd-sinne og selektivt lydfølsomhetssyndrom. Det karakteristiske ved misofoni er at personen reagerer med sinne, aversjon og emosjonelt ubehag ved, som oftest, menneskeskapte lyder, som for eksempel spiselyder. Men dette er også lyder som de fleste andre kan finne irriterende, uten at det behøver å være noe galt med en.

Misofoni er egentlig mer beskrivelse av et symptom, enn en diagnose. Det er hvor mye dette plager deg i hverdagen som bestemmer om det er et problem eller ei.

Hvis Misfonien hadde ført til at du ikke kunne spise sammen med venner eller familie, om du ikke klarer å være i rom med noen som f.eks knitrer med en pose er det kanskje et større problem som krever behandling.

Dersom du synes at dette er ødeleggende for deg og ditt liv, vil jeg anbefale deg at du tar opp dette med helsesykepleier på skolen din eller psykologen. Snakk gjernre også med moren og faren din om dette.

De fleste vil nok oppleve smatting og slurping under måltid som irriterende, men det er hvordan dette påvirker hverdagen din som bestemmer om det er et stort problem for deg eller ikke.

Håper at mine tanker og råd er til hjelp for deg! Legger ved noen artikler her til deg som du kan kikke litt på. Ønsker deg masse lykke til videre!

Med vennlig hilsen Spesialist i Psykisk Helse, ung.no