Bor alene med mamma, hun har aldri tid til meg. Jente 15

Hei.

Det er forståelig at du blir forbanna når mamma ikke gir deg den tiden og oppmerksomheten du trenger. Jeg vil tro du får andre følelser og, i tillegg til å bli forbanna. F.eks savn, skuffelse, lei deg, eller såra? Ofte finnes andre følelser "under overflaten", som lett kan aktivere sinne/forbanna-følelsen. Men kanskje er sinnet ditt det eneste som synes? Da er det gjerne det mamma reagerer på. Det kan rett og slett hende hun misforstår deg når du kommuniserer med henne og at hun er litt dårlig til å sjekke ut med deg hvordan du egentlig har det. Dette er bare mine gjetninger så klart, men tror du det kan stemme for hvordan det er mellom deg og mamma?

Jeg leser at du har forsøkt mange ganger å spørre mamma om dere kan finne på ting og du har spurt henne om hjelp. Det er bra gjort, og jeg skulle ønske du fikk det du trengte når du faktisk ba om det.

Jeg tror det er viktig at mamma vet hvor skuffa du blir når hun aldri har tid. For å få henne til å forstå det er det lurt at du tar en mer "overordna" prat med henne. Før praten, så kjenn etter om det finnes flere følelser inni deg i tillegg til forbanna, som du kan klare å si noe om til mamma. Det koster litt mot og innsats å tørre å si ifra hva man føler. Man tar en sjanse, for det er jo ikke alltid at foreldre forstår og da kan det føles ennå sårere etterpå. Men du må prøve - for hvis du ikke sier noe blir nok ikke ting bedre.

Så, hvordan gjør du det?

• Forsøk å finne et tidspunkt for å prate når dere ikke krangler fra før, i "fredstid".
• Du kan skrive en sms til mamma f.eks, om at du vil snakke om noe som er viktig for deg, da er det større sjanse for at hun vil ta seg tid.
• I praten er det lurt at du fokuserer på det du tror kan løse problemet. Kan du si noe sånt som:

"Mamma, jeg savner at vi to gjør ting sammen. Ofte, når jeg spør om vi skal gjøre noe eller spør om hjelp så svarer du at du ikke har tid. Det gjør meg skuffa og lei meg, for jeg trenger deg faktisk i livet mitt - mer enn du tror. Jeg skjønner at du har mange ting du må ordne med når du er alenemamma. Men jeg har lyst til at du og jeg bruker mer tid i fellesskap".

Dette er bare forslag til ord du kan bruke, du må selvsagt finne ord som passer for deg! Men jeg håper du forstår poenget mitt. Snakk om dine egne følelser, da vil moren din skjønne hvordan du har det og hva du vil.

• Du kan også gjerne komme med konkrete eksempler til hva du kunne tenke deg at dere to gjorde sammen.

Kanskje blir moren din glad for å høre hvor viktig hun er for deg? Og så får dere en fin prat etter dette? Tror du det vil funke? Jeg håper det. Husk at det går an å skrive brev/mail/sms også, hvis det blir for vanskelig for deg å si dette rett ut.

Hvis moren din fortsatt ikke hører eller forstår så vil jeg anbefale deg å snakke med en annen voksen du kjenner godt. En annen du kan få hjelp av og gjøre ting sammen med, o.l. Det kan være et annet familiemedlem eller f.eksr foreldrene til en venn? Jeg håper du har noen rundt deg som kan være ressurser i livet ditt dersom mamma ikke klarer det.

Jeg håper dette ga deg noen tips og innspill. Les gjerne artiklene jeg har lagt ved under svaret mitt, de gir flere råd. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no