Mamma er pessimist og sur. Ting er aldri bra nok. Hvordan få slutt på det?

Hei!

Det er ikke rart at du blir trist og lei av sånn moren din oppfører seg. Det virker som om uansett hva du gjør, så finner hun noe annet du kunne ha gjort bedre. Det må være slitsomt å ha det sånn. Det er leit å høre at hun gjorde så dere ikke fikk feiret bursdagen din, for det hadde du fortjent! Jeg forstår at du savner å ha fine opplevelser med henne. Jeg tipper at innerst inne så savner moren din også å ha fine opplevelser med deg, men at måten hun har det på nå har gjort at hun har glemt det helt bort.

Når du beskriver moren din sin oppførsel så får jeg tanker om at hun er veldig stressa inni seg og, og kanskje også nedfor. Det er typisk at om man ikke har det bra inni seg selv så klarer man ikke å se fine ting som skjer. Du kaller moren din for perfeksjonist, gjelder det når hun selv skal gjøre ting også - at hun aldri blir fornøyd? I så fall tenker jeg at moren din lever etter strenge regler som hun setter opp for seg selv og andre.

Du kan jo ikke endre moren din. Hun må ville det selv. Men du kan i alle fall forsøke å si ifra til henne hvordan oppførselen hennes påvirker deg og så kan du håpe på at det vil gjøre en forskjell. Her er noen forslag til hvordan du kan si ifra:

Ofte, når man får sterke, vonde følelser ovenfor foreldre sånn som du forteller at du har, er det lett å begynne å bare kjefte mer. Kanskje kan du komme til å si ting til mamma som: "du er jo bare sur hele tiden, og uansett hva jeg gjør så er det aldri bra nok for deg!" eller "du bare stresser, og du er så ekstremt kjedelig, skal bare gå rundt og rydde hele tiden. Og du ødela bursdagen min sist, det var skikkelig dårlig gjort". Da snakker du om mamma sine feil og ikke om deg selv, og hun kan få behov for å forsvare seg fremfor å høre på deg og det du har å si. Gir det mening, syns du?

Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler og hva du vil uten å klage på mamma, kan det være lettere for henne å forstå uten å bare bli mer sur. For eksempel: "Noen ganger kan jeg føle meg mindre verdt, for det virker som du ikke er fornøyd med meg sånn jeg er. Når du sier (x) til meg eller gjør (x) så blir jeg lei meg for da virker det som jeg ikke er bra nok for deg. Jeg skulle ønske du viste meg mer oppmerksomhet og at du oftere sa fine ting til meg. Jeg skjønner at det kan bli mye med oppussingen og sånn men jeg savner at vi gjør hyggelige ting sammen istedenfor å rydde".

Dette er bare forslag til ord du kan bruke. Men jeg håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv og hvordan du har det ut ifra det som skjer mellom deg og mamma. Si konkret hva du vil at mamma skal gjøre istedenfor det hun nå gjør. Da kan det hende hun blir vekket litt opp og skjønner hvordan du faktisk har det. Fokuser på det som kan hjelpe fremfor det som ikke hjelper.

I tillegg tenker jeg at du kan, så langt du klarer, bare la moren din være litt i fred med maset sitt og klagingen sin. Tenk at du tar på deg en hjelm der ord ikke trenger inn og la kjeften gå litt "på utsiden" av hjelmen. Du kan tenke at du ikke har noe ansvar for alt som skjer i familien. Det går an å trekke seg tilbake eller gå ut en tur dersom mamma begynner å mase veldig.

Du skriver at moren din alltid er sur på pappa også. Har du snakket med han om dette? Kanskje du en gang kan ta det opp med ham og fortelle hvordan du forstår situasjonen med mamma og høre hva han tenker? Så kan dere sammen vurdere om dere skal ta en felles prat med mamma. Det kan være lettere å si ifra om dere er flere sammen.

Jeg håper dette ga deg noen svar og litt inspirasjon til å klare å snakke med moren din om hvordan du har det hjemme. Blir det ikke bedre, er det viktig at du snakker med noen andre voksne du stoler på så du ikke går alene med alle vanskelighetene. Sjekk ut hvor du i så fall kan ta kontakt i artiklene jeg har lagt ved under. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no