Mamma blir så fort sur - den minste ting kan trigge henne

Hei!

Det første jeg vil si til deg er at det ikke er din feil at moren din blir så fort sur. En så liten ting som at noen - uten å mene det - spiste opp paprikaen hun hadde skjært opp, bør man jo egentlig tåle uten å bli sint og kjefte. Jeg syns ikke du fortjener å kjenne på skyldfølelse for det. Og jeg syns det er leit at du blir så redd for å gjøre feil at du unngår å snakke med henne. Når jeg leser det du skriver tenker jeg at mammas humør preger familien mer enn det som er OK. Mamma er voksen, hun har hovedansvaret for at det er trygt og godt for deg å bo hjemme og at det roer seg ned hvis det har vært surhet og kjefting.

Vi mennesker er forskjellige, og noen blir raskere sure enn andre. Hvis man for eksempel sover lite og er sliten så kan dette påvirke. Kanskje er det sånn med moren din? Moren din blir sur og det høres ut som hun da også kan si ting til både deg og faren din som ikke er hyggelig. Jeg tenker at det er viktig at moren din får høre fra deg at du opplever at hun blir raskt sur og at du derfor unngår henne i frykt for å trigge henne. Det er ikke sikkert hun forstår hvordan humøret hennes faktisk påvirker deg, og hvis hun får vite det har hun jo mulighet til å gjøre noe med det.

Det høres kanskje vanskelig ut å snakke med henne. Men hvis du forsøker å gjøre det en gang det er rolig og mamma virker å være i godt humør så kan det gå lettere. Du kan si at du vil si noe til henne, og at det er viktig at hun hører etter. Når du snakker så trenger du ikke anklage mamma, du kan bare fortelle om dine følelser! Si at du blir både lei deg og redd når mamma blir sur. Kom med så konkrete eksempler som mulig så hun forstår hva du mener. Forsøk også å si hva du savner i forholdet til mamma. Savner du å ha det fint sammen med henne? Det er en lur ting å si - det snur om på problemet: man sier hva man vil ha (rolig stemning og gode stunder sammen) fremfor hva man ikke vil ha (krangel og sinne).

Jeg håper at dette ga deg noen tips til hva du kan gjøre videre i kontakten med mamma. Og jeg håper virkelig at hun vil lytte til deg og ta deg på alvor.

MEN - hvis det ikke gir seg - hvis det ikke hjelper å prate med mamma, da bør du fortelle til pappa hvordan du har det. Kanskje det blir lettere om han snakker med mamma sammen med deg, hvordan du opplever henne?

Hvis ikke du vil blande inn pappa så kan du også gå til helsestasjon for ungdom. Der jobber det både helsesykepleier og psykolog. De pleier å være god støtte og gode samtalepartnere i slike situasjoner. De har taushetsplikt, og det er gratis å gå dit. Alle kommuner har et slikt tilbud. De som jobber der vil snakke med deg med ditt beste for øyet. Og de kan evt. kalle inn mamma til en felles samtale der de hjelper deg å si det du vil si. Så kanskje er det verdt et forsøk?

Jeg håper dette ga deg svarene du trengte. Jeg ønsker deg alt godt videre, håper forholdet mellom deg og moren din blir bedre hvis dere får snakket sammen.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no