Mamma kan bli veldig sur, jeg kan bli redd. Jente 13

Hei!

Det første jeg vil si til deg er at det ikke er din eller broren din sin feil at moren din blir så fort sur. Selv om hun vil minne dere om oppgaver dere skal gjøre i huset så er det ikke greit at hun roper og skriker. Og jeg syns det er leit at du har begynt å bli redd for henne, sånn skal det ikke være. Mamma er voksen, hun har hovedansvaret for at det er trygt og godt for dere å bo hjemme og at det roer seg ned hvis det har vært surhet og kjefting.

Vi mennesker er forskjellige, og noen blir raskere sure enn andre. Hvis man for eksempel sover lite og er sliten så kan dette påvirke. Du skriver at det er litt sånn for moren din - at en dårlig dag kan påvirke. Men selv om det er forståelig at man blir i dårlig humør om man har hatt en dårlig dag så er det ikke greit å ta det ut på de hjemme. Jeg tenker derfor det er viktig at moren din får høre fra deg og broren din at dere opplever at hun blir raskt sur og at dere har begynt å bli redde. Det er ikke sikkert hun forstår hvordan humøret hennes faktisk påvirker dere, og hvis hun får vite det har hun jo mulighet til å gjøre noe med det.

Det høres kanskje vanskelig ut å snakke med henne. Men hvis du forsøker å gjøre det en gang det er rolig og mamma virker å være i godt humør så kan det gå lettere. Du kan si at du vil si noe til henne, og at det er viktig at hun hører etter.

Når du snakker så trenger du ikke anklage mamma, du kan bare fortelle om dine følelser! Si at du blir både lei deg og redd når mamma blir sur. Kom med så konkrete eksempler som mulig (situasjoner hun har blitt sint i, og ting hun har sagt) så hun forstår hva du mener.

Forsøk også å si hva du savner i forholdet til mamma. Savner du å ha det fint sammen med henne? Det er en lur ting å si - det snur om på problemet: man sier hva man vil ha (rolig stemning og gode stunder sammen) fremfor hva man ikke vil ha (krangel og sinne).

Jeg håper at dette ga deg noen tips til hva du kan gjøre videre i kontakten med mamma. Og jeg håper virkelig at hun vil lytte til deg og broren din om dere sier ifra.

MEN - hvis det ikke gir seg - hvis det ikke hjelper å prate med mamma, da bør du snakke med noen andre voksne. Har du en forelder til du kan snakke med?

Eventuelt kan du gå til helsesykepleier på skolen din eller på helsestasjon for ungdom. Helsesykepleier pleier å være god støtte og gode samtalepartner i slike situasjoner. Han/hun har taushetsplikt, og vil snakke med deg med ditt beste for øyet. Og helsesykepleier kan evt. kalle inn mamma til en felles samtale der du får hjelp til å si det du vil si. Så kanskje er det verdt et forsøk?

Jeg håper dette ga deg svarene du trengte. Jeg ønsker deg alt godt videre, håper forholdet mellom deg, broren din og moren din blir bedre hvis dere får snakket sammen.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no