Tror jeg sliter med psykisk helse, følelsene mine endrer seg utrolig raskt

Hei du!

Det høres ut som du har mye å tenke på på en gang og at det kanskje er litt kaos inni deg.

Det høres ut som at du kanskje også kjenner deg litt utrygg i deg selv og at du i stor grad blir påvirket av det som skjer rundt deg. Dette beskriver du gjennom at du kan føle på at du blir "manisk" (høyt oppe) av andre sine bekreftelser og/eller at.du føler deg ignorert i en samtale og dermed går helt i bunn men følelsene. De aller fleste er opptatt av tilbakemeldinger fra andre ettersom vi er sosiale vesener. Vi speiler oss i andre og får tilbakemeldinger fra andre som minner oss på hvem vi er og kan gi oss opplevelsen av om vi kjenner oss viktig eller ikke. Det er vondt å sårt å føle seg "glemt" i en samtale eller en sosial situasjon og spesielt dersom man har det litt vanskelig i følelsene sine og kanskje også i selvfølelsen sin (relasjonen man har til seg selv).

Det er vanlig å være litt usikker på seg selv og spesielt når man er i ungdomsårene. Det høres ut som at det er dette som slår inn når du er "kjempeslem" med de guttene du er interessert i. Dette kan vi kalle å ha på "forsvar" - altså at du forsvarer deg fra å bli avvist eller å ikke bli likt. Da kan det være lett å sette på et tøft ytre slik at du unngår å bli såret/avvist. Alle har på litt forsvar fra tid til annen. Det kan likevel være lurt å øve seg litt på å senke forsvaret slik at de guttene du liker kan få mulighet til å få kunne bli kjent med deg. Dersom du er kjempeslem når du egentlig liker dem får verken du eller de sjansen til å bli kjent med hverandre "på ekte" og da blir det heller ikke muligheter for å finne ut om det kunne blitt en romantisk relasjon eller et spennende vennskap. Det kan være lurt å øve seg på å heller være høflig og interessert for å se om dette kan føre deg litt nærmere de du liker.

Det høres ut som det er flere ting du kanskje kan gjøre for å få en litt mer trygg relasjon med andre og dermed også med deg selv og dine følelser. Jeg vil også oppfordre deg til å forsøke å gi andre en sjanse til å få bli kjent med deg slik at de kanskje kan motbevise din oppfatning om at du ikke kan stole på noen. Vennskap og utviklingen av seriøse relasjoner krever mye av begge parter slik at du også må være med å "dra" dersom du vil komme nær noen. Da kan det være lurt å vise litt etter litt hvem man egentlig er og så la de andre gjøre det samme. Det kan føles tryggere å vise seg sårbar/ekte når den andre våger å gjøre det samme tilbake.

Jeg tenker også at det kan være lurt og godt å snakke med noen voksne du stoler på om hvordan du har det for å få råd og innspill. Dersom du ikke føler du får til å snakke med foreldrene dine kan en annen voksen i familien være en idé eller eventuelt helsesykepleier på skolen som er vant til å snakke med andre på din alder om alt mulig.

Ønsker deg alt godt og masse lykke til.

Med beste hilsen fra psykologen