Faren min har vært psykisk voldelig, må jeg ha kontakt med ham?

Jente, 19

Jeg har blurret ut mye av barndommen min og husker nesten ingenting. Jeg har minner av ting faren min gjorde når jeg var mindre. At han smalt ukulelen min i gulvet når jeg var tre år. Han som står over å skriker på meg mens jeg ligger på gulvet å gråter. At han låste meg inne på rommet og filma at jeg gråt. Jeg har aldri likt han som person og hata han for alt. For han er meltalt voldelig, manupilerende og egt fæl. Han har ikke vært mer fysisk mot meg utenom å jagd meg ned trappa eller dytta meg i gulvet. Hvis mamma ikke hadde vært der tror jeg han hadde han slått meg. Siste året før mamma og pappa skilte seg så var det veldig ille mellom meg og pappa. Til et punkt der jeg var veldig deprimert og endte opp med å sparke han i beinet fordi han ikke lot meg være. Mamma har ny kjæreste, og bor ikke hos pappa. Har hørt mye at jeg er lik han, jeg vil ikke bli som han. Han guilttripper meg til at jeg må besøke han. Har det bedre uten han og er ukomfortabel hos han. Han poster at han er deppa

Svar

Hei!
Så fint at du skriver til oss på ung.no når du har det vanskelig. Det du beskriver er vondt å lese, og det gir veldig mening at dette har satt dype spor i deg.

Det du forteller om faren din (skriking, trusler, å bli låst inne, filmet mens du gråter, jaget og dyttet) er psykisk vold, og også fysisk vold. Selv om han ikke slo deg, er dette likevel alvorlig. Barn som lever med frykt og uforutsigbarhet kan reagere nettopp med å blurre ut minner, slik du beskriver. Det er en vanlig måte å beskytte seg på når man er liten.

At du sparket ham i beinet etter lang tid med press og krenkelser, gjør deg ikke til en voldelig person. Det høres ut som en desperat reaksjon fra en ungdom som ikke ble respektert og ikke fikk være i fred. Det er noe helt annet enn å bruke makt for å kontrollere eller skade andre.

Du skriver at du er redd for å bli som ham: Mange som har vokst opp med voldelige eller manipulerende foreldre er redde for akkurat dette. Men det at du reflekterer over det, kjenner avsky for oppførselen hans og setter ord på egne grenser er faktisk tydelige tegn på at du ikke er som ham. Å være lik noen handler ikke om arv alene, men om valg, ansvar og evnen til å se egne handlinger. Det gjør du allerede.

Du har rett til å sette grenser: Du er 19 år, og du har ingen plikt til å besøke faren din hvis det er vondt eller utrygt for deg. Guilttripping, posting om at han er deprimert og å legge ansvaret over på deg, er også en form for emosjonelt press. Hans følelser er ikke ditt ansvar.

Det er helt lov å: ta pauser fra kontakt med han, ha mindre kontakt enn han ønsker eller velge å ikke ha kontakt i det hele tatt en periode, hvis det er det du trenger for å ha det bra. Å ta vare på deg selv er ikke egoistisk.

Hva kan være lurt å gjøre videre?

Mange i din situasjon har nytte av å snakke med noen utenfor familien, for eksempel:

En voksenperson du stoler på (foreldre til en venn, lærer, eller andre)
Helsesykepleier ved skole eller Helsestasjon for ungdom
Fastlege
Psykolog eller familievernkontor

Hvis du vil snakke anonymt, kan du for eksempel kontakte:

Hvis du vil, kan du chatte anonymt med oss på Unge Relasjoner. Da har vi muligheten til å snakke mer detaljert om for eksempel: hvordan sette grenser for faren din, hvordan håndtere skyldfølelsen, eller frykten for å bli lik ham.

Husk: Det som har skjedd er ikke din skyld. Reaksjonene dine, både den gangen og nå, er forståelige. Du er ikke alene.

Vennlig hilsen Unge Relasjoner, i samarbeid med ung.no

Besvart: 2.2.2026