Jeg tenker mye på min biologiske far, har jeg "daddy issues"?

Hei!

Det at du tenker mye på din biologiske far eller savner noen svar om han, betyr ikke nødvendigvis at du har “daddy issues”.

Det uttrykket blir ofte brukt som en spøk eller en slags metafor, men i virkeligheten er det et litt uklart uttrykk som til og med kan kjennes sårende for noen, om andre sier det til dem. Jeg vet ikke om du føler på det?

Mange som er adoptert eller ikke kjenner sin biologiske forelder, tenker mye på hvem den personen er. De tenker på hvorfor den biologiske forelderen ikke var der for dem, eller hvordan det påvirket å ikke vokse opp sammen med dem. Det er helt normalt.

Det høres ut som du prøver å forstå hvor du kommer fra og hvorfor ting ble som de ble. Jeg tenker det er fint og viktig at du har disse tankene. Og det at du har en snill pappa nå er jo også bra. Det utelukker ikke at du kan gi deg selv lov til å kjenne på savn eller nysgjerrighet rundt din biologiske far.

Hvis du merker at tanken på din biologiske far gjør deg lei deg eller usikker på deg selv så kan det hjelpe å snakke med noen om saken. Det kan være de foreldrene du har nå, besteforeldre, helsesykepleier på skolen eller en annen voksen du har et godt forhold til. Ikke vær redd for å snakke høyt om dette. Jeg er helt sikker på at de voksne rundt deg blir glade for åpenheten din og kan fortelle deg så mye de vet om det du lurer på.

Jeg håper dette ga deg litt svar. Under her legger jeg ved noen fine tekster som jeg anbefaler deg å lese, de handler om litt av det du tar opp. Alt godt til deg:)

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Vi har valgt ut dette for deg

Har du spørsmål om det å være adoptert?

Snakk med foreldrene dine om vanskelige ting