Alder, kjæreste og vennskap.

Dette året har jeg nesten fryktet å fylle 18. Jeg føler meg ikke voksen. Jeg føler meg så bakom de jeg kjenner som virker så voksne, fester hver uke, har kjærester. Jeg føler jeg liksom går glipp av mye. Spesielt med kjærester osv. Jeg har ikke lyst på kjæreste og føler meg egentlig ikke helt klar og har mye annet å tenke på selv. Men samtidig så vil jeg ha den tryggheten? Og selv om det høres fælt ut, så føles det å ha en kjæreste nesten ut som et trofé? Noe som viser at noen liker deg godt, du er voksen og du har «experience». Også det med venner, jeg har ikke mange. Jeg mistet en del da jeg begynte på vgs og har egentlig bare beholdt to fra barneskoletiden og hatt noen skolevenner som egentlig aldri festet seg skikkelig. Det er ikke at jeg ikke klarer å bli kjent med folk og prate med personer jeg ikke kjenner, det bare blir ikke noe mer. Jeg blir ikke besties med dem eller noe. Og så ser jeg hvor mange vennene mine har blitt venner med og jeg føler det er noe galt med meg.