Befinner meg i en livskrise og klarer ikke å henge med

Hei, kjære deg.

Vil først og fremst sende deg min dypeste medfølelse med tanke på at du har mistet din mor. Det å miste våre nærmeste er noe av det aller tyngste vi går gjennom i dette livet. Jeg er lei for å høre at du måtte oppleve det i så ung alder. Det er veldig kort tid siden sommer 2022 og det er klart at sorgen er stor. Det er ikke forventet at du skal ha kommet langt i sorgprosessen. Dette er noe som vil gå i bølger der det kan være altoppslukende noen dager og andre dager mer på avstand. Som regel er det ekstra vanskelig i starten fordi det er så nytt å venne seg til et liv uten noen man har hatt så nær og kjær.

Jeg forstår godt at det er vanskelig å ikke sammenligne seg med andre. Du har nok helt rett i at det kan være annerledes på bygda enn i by - men uansett så tenker jeg at 20 er veldig ungt for å ha "alt på stell" med tanke på kjæreste og hus i tillegg. Dette vil jeg tro er heller unntaket enn regelen på landsbasis men som sagt så forstår jeg at det er lett å sammenligne seg med andre dersom det er mange i din umiddelbare nærhet som har det sånn. Vi mennesker vil gjerne ha selektiv oppmerksomhet der vi ser det vi er opptatt av. For eksempel vil personer som prøver å få barn i større grad legge merke til personer som går med trillevogn enn andre som ikke prøver å få barn. Og så videre.

Angående dette å føle seg mindre på plass i livet enn "alle andre" så kan det være nyttig å ta et større perspektiv: Akkurat nå så er det du som har det vanskelig og er i en krise men i livets store "regnskap" så vil slike tider komme for alle. Noen ganger er vi nede og noen ganger oppe. Husk at ting kan se veldig annerledes ut for deg (og alle andre) om bare noen måneder eller år.

Jeg vet ikke om det er sånn for deg men det kan godt hende at påkjenningen med å miste din mor har ført til forsterket følelse av å prøve å få ulike ting "på plass" i livet. Det er som sagt veldig vanskelig når vi må lære oss å leve uten noen vi var nær. Dette kan fort føre til at man i større grad enn vanlig blir opptatt av å "ordne livet", komme seg på "rett kjøl" (igjen) og å ha noe trygt og etablert som vi kan håpe at kan gi lindring for det som er vondt akkurat nå. Om dette stemmer for deg vet jeg ikke men det er i alle fall ikke så uvanlig.

Jeg tenker angående temaet over at jeg som sagt har stor forståelse for ønsket om å finne en partner. Samtidig så er dette noe som ikke kan eller bør "tvinges frem". Det vil komme når det kommer og det er ingen hast. Det kan være lurt å ta seg tid til å finne på mest mulig ting som man synes er behagelige, gode og fine etter en vanskelig tid med dødsfall. Det er lurt å pleie seg selv gjennom frisk luft/aktivitet, nok mat og nok søvn. Det er lurt å være med mennesker som betyr noe for deg. Det er også lurt å ikke bruke for mye alkohol og lignende ettersom kroppen blir sliten av det. Så er det lurt å la seg få tid til å sørge men å også tillate seg å ha det gøy og "slippe" sorgen for perioder. Så tenker jeg som sagt at kjærligheten kommer når den kommer.

Du sier at vi kommer til å råde deg til å snakke med noen og det hadde sikkert vært lurt. Men jeg forstår at det ikke er så lett når du kjenner noen der. Trenger du noen å snakke med så går det an å snakke/skrive med noen på Si det med ord for eksempel.

Jeg ønsker deg alt godt på din veg og sender varme tanker!

Med vennlig hilsen psykologen