Hvorfor elsker jeg ikke moren min? Jente 15

Hei!

Foreldre er forskjellige og forholdet mellom foreldre og barn vil variere også. Det er mange som av ulike grunner ikke kjenner like sterk kontakt eller kjærlighet til foreldrene sine hele tiden. Sånn sett er det helt OK og helt normalt å ikke kjenne at man elsker en forelder. Det er helt greit å bare like og respektere forelderen sin også.

Samtidig høres det ut som at du ikke har det helt bra med måten ting er på nå mellom deg og mamma, det høres ut som at du savner å føle mer for henne? Du beskriver at du på en måte er "flat" i følelsene dine, nesten som om du har skrudd de av?

Jeg lurer på om dette kan knyttes til tapet av faren din. Hvis jeg forstår deg riktig i det du skriver, så er han død. Noen ganger, når man opplever store belastninger i livet (som at noen nære dør), så kan kroppen beskytte oss gjennom å rett og slett "skru av" kommunikasjonen med følelsene. Ofte skjer dette ubevisst, det er en måte å skjerme seg fra smerte og det som er vondt. Hvis man skrur av følelser så kommer ikke smerten igjennom - men det dumme er at da kommer heller ikke varme følelser eller glede igjennom. Og så blir man rett og slett helt følelsesflat. Noen vil også beskrive det som en form for tomhet. Gir det mening for deg å se det slik, tror du det er noe sånt som kan ha skjedd med deg?

Hvis du ønsker å gjøre noe for deg selv for å føle mer, så går det an å jobbe med dette. Det første du bør gjøre er å forsøke å kjenne etter om det finnes følelser inni deg som du kan få kontakt med i andre situasjoner enn med moren din. Vær litt "detektiv" og let etter følelsesopplevelser. Tenk etter i hvilke andre situasjoner du kjenner på mer sterke følelser (både gode og vonde). Hvordan kjennes det, og hvem er du sammen med da? Forsøk å la deg selv føle sterkt uten å bli redd for det eller flykte fra det, bare vær i det uten å ta det bort, kjenn hva som skjer. Det er smertefullt noen ganger, men ikke farlig. Det går også an å øve med andre ting, som f.eks å se på bilder av deg og foreldrene dine fra du var mindre, høre på musikk eller se en film som virkelig berører deg.

Du kan også sjekke ut denne superfine nettsiden: Følelseskompasset. Den har mange små oppgaver til den som vil bli bedre kjent med følelsene sine. Den forteller at det handler ikke alltid om å bare føle seg bra, men det handler mer om å bli bra på å føle.

Jeg lurer i tillegg på om det kunne være fint for deg å dele dine refleksjoner med noen andre. Har du en god venn, eller en annen nær person som du kan snakke med? Da vil jeg anbefale deg å fortelle det samme til den personen, som du har fortalt her. Ved å snakke høyt om det man har inni seg, så blir det lettere å sortere hva som er hva, og forstå seg selv litt bedre. Del det du føler på med noen som står deg nære, så kan du få forståelse, støtte og kanskje også noen tilbakemeldinger som hjelper deg å forstå følelsene du både har og ikke har, som akkurat nå virker litt vanskelige for deg å forholde deg til.

Og etter alt dette igjen, kan du jo se om du blir klar for å dele noe av det du har reflektert over, med mamma. Det kan være fint for henne å vite at du strever med å finne følelser og at du forsøker å forstå deg selv. Kanskje kan mamma si eller gjøre noe for deg som vil hjelpe?

Husk også at de fleste foreldre og ungdommer får et annerledes, og gjerne bedre forhold senere i livet. Kanskje om noen år, når du har blitt mer voksen (og kanskje flyttet hjemmefra?), så kan forholdet mellom deg og mamma få en ny form. Så vær tålmodig, jeg er sikker på at følelser for moren din finnes der inni deg, men at de er i "dvale" akkurat nå.

Håper dette ga svarene du trengte. Sjekk ut artiklene under her, du finner flere tips og innspill om du leser dem. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no