Er det vanlig å ikke like foreldrene sine? Jente 15

Hei!

Foreldre er forskjellige og forholdet mellom foreldre og barn vil variere også. Det er mange som av ulike grunner ikke kjenner like sterk kontakt eller kjærlighet til foreldrene sine hele tiden og det er helt OK og helt normalt.

Nå vet jeg ikke om du har følt det sånn hele livet, sånn som du føler for mamma nå? Eller har fraværet av kjærlighet kommet i den siste tiden? I så fall vil jeg si til deg at det som ungdom er helt vanlig å ikke like en eller begge av foreldrene. Det er en del av en naturlig utvikling mot det å skulle løsrive seg og snart klare seg mer på egenhånd. Da er det på en måte litt lurt at du ikke er alt for knytta til dem, for hvis du var det så ville du kanskje aldri flytta ut? Og det er det jo meningen at du skal etter hvert:)

Jo eldre du blir, jo mer orienterer du deg ut mot venner og mot livet utenfor familien. Det at du kjenner at du "får puste bedre" når mamma er borte, sier meg at du trenger mer avstand fra henne. Avstand gir deg mulighet til å reflektere mer selv og å gjøre deg klar til å ha et selvstendig liv. Så du trenger ikke ha dårlig samvittighet for de følelsene du har ovenfor mamma, de er helt normale og ganske viktige rett og slett!

Du skriver det er verst med mamma nå. Kanskje var det henne du var mest knyttet til da du var yngre? Da er det henne du også må løsrive deg mest fra nå, og dermed er det henne du kjenner mest avstand til og minst kjærlighet for. Det er også helt normalt at følelsene for foreldrene er ulike og at de varierer.

Du skriver at ingen av vennene dine kan relatere til den opplevelsen du har. Det er nesten litt rart, for vi vet at det jeg har beskrevet over her er ganske normalt i mange forelder/ungdom-relasjoner.

Kanskje vennene dine syns det er skummelt og leit at relasjonen til foreldrene deres endrer seg, og at de ikke helt kan innrømme det? Idealet i samfunnet er jo at alle skal elske foreldrene sine, så det er ikke lett å si imot det.

Og på grunn av dette idealet så tror jeg mange foreldre gjør en stor innsats for å bli likt av ungdommene sine, og for å nærmest være bestevenner med dem. Mange foreldre vil unngå at det skal bli krangling og vonde følelser og de stiller dermed ikke nok krav eller lager ikke strenge nok regler for ungdommen sin. Men det er problematisk fordi ungdom trenger rammer og oppdragelse. De trenger som sagt å føle på motstand og avstand fra foreldrene sine for å bli mer selvstendig og løsrive seg.

Foreldre er de som skal lage regler og sette grenser. Jobben deres er innimellom å være "kjipe". Og hvis man da bare har en nær, vennelignende relasjon til en forelder så er det ikke lett å gjøre opprør eller ta avstand. Man føler kanskje som ungdom at man må ta for mye hensyn til foreldres følelser, om de oppleves som en venn? Da er det vanskelig som ungdom å kjenne etter hva en selv ønsker og trenger. Ungdommer som hele tiden er venn med foreldrene sine får kanskje ikke tatt det oppgjøret de trenger å ta for å starte på sitt eget liv og sin egen vei.

Jeg vil oppfordre deg til å tørre å snakke med moren din om at du noen ganger syns det er vanskelig med henne. Det lureste er å forsøke å være ærlig og fortelle litt om de følelsene du har. De fleste foreldre har hatt det akkurat slik selv da de var unge, og det er stor sannsynlighet at mamma vil forstå. Du kan si at du trenger mer avstand nå enn du gjorde før, og at det ikke er så lett for deg å føle det du føler, men at du tror det er normalt. Så kan dere snakke om hvordan mamma kan gi deg denne avstanden uten at det trenger å bli dårlig.

Og du kan trøste deg med at de fleste foreldre og ungdommer får tilbake et bedre forhold etter at ungdommen har blitt mer voksen og funnet mer ut av hvem man er og hvilken vei man vil gå. Da kan forholdet re-etableres og finne en ny form. Så vær tålmodig, jeg er sikker på at kjærligheten til moren din finnes der inni deg, men at den er i "dvale" akkurat nå.

Håper dette ga svarene du trengte. Sjekk ut artiklene under her, du finner flere tips og innspill om du leser dem. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no