Jeg dater en mann med barn.

Hei! Så fint at du skriver til oss, for å få et utenfra perspektiv. Jeg forstår godt at du tenker på dette, og jeg kan kjenne meg igjen i dine tanker og bekymringer - da jeg var i en lignende situasjon selv for mange år siden.

Jeg vet ikke om det hjelper deg, men jeg var selv samboer med en mann som var eldre, med barn og hvor jeg var yngre og uten barn. Og selv om det tok slutt så hadde jeg gjort det igjen, og igjen. Nå kan det være at det kanskje vil prege litt av svaret mitt til deg i dag, men jeg skal prøve å være så transparent i mine tanker som jeg kan. For det er som du selv kanskje kjenner på så er det noe litt annet enn å møte noen uten barn.

Jeg tenker at hvis man har en åpen dialog, god kommunikasjon, føler man kan snakke om det man har på hjertet og det som surrer rundt i hodet, og at man respekterer hverandre - så kan det gå bra.

Jeg tenker også at det handler litt om deg og hva du selv kjenner inni deg. Hvordan har du det med at han har barn? Hvordan har du det med "forskjellig stadie i livet" og at det er en aldersforskjell?

Hva tenker du selv til situasjonen? Hva slags følelser vekkes det i deg? Og har du noen du kan snakke med om det? (Til det å snakke om det foreslår jeg helsestasjon for ungdom eller chatten under som muligheter).

Hvis du føler at det er et sunt og godt forhold, og han tar vare på deg - så er det gode tegn. Her kan du også sjekke inn med artikkelen under om hva man kan forvente seg av seg selv og den andre i et forhold for å se litt.

Selvfølgelig, når det er et barn inni bildet så er naturlig at barnet og dets behov kommer først. Så det er jo noe man kanskje kan føle på iblant, at "ja, barna er viktigst, men jeg er også viktig". Dette er også viktig at dere snakker om.

Nå er det også forskjell på en foreldre - og barn relasjon, og en kjæreste relasjon, og det kan være at han vil være god på å skille mellom dette.

Jeg tenker så lenge han har livet "på stell" og klarer å samarbeide om barnet med eksen uten at det er for mye "greier" (som du blir involvert i) så er det bra. Her er det litt varierende hvordan situasjonen er, men jeg tenker så lenge du blir holdt utenfor det, og de setter barnets beste først, og at det ikke går inn på deg så er det OK. Nå er jo dette "litt lenger frem" kanskje, men det er greit å gjøre seg noen refleksjoner rundt det nå.

Jeg tenker det er viktig at den tiden han ikke har barnet, at du og dere får være nettopp 19 og 21 år, og gjøre ting dere ønsker. Og at du selv kan si iblant (lenger frem) at "jeg er glad i barnet ditt, og vil gjerne være med å leke i morgen. Men i dag ønsker jeg å ha jentekveld." For det kan være utfordrende å skulle forene "forskjellige stadier i livet" når man er sammen.

Når det er sagt, så er du ung, og han er også ung. Deres aldersforskjell er ikke så stor, selv om "livsstadie forskjellen er stor".

Det kan være at du da må tilpasse deg litt hans måte å leve på ihvertfall når han har barnet. Og at du kanskje vil kjenne på at "familielivet" kom litt mer brått på enn det du kanskje trodde. For noen er det en drøm som går i oppfyllelse, slik de ønsket - tidlig i livet. For andre blir det kanskje en del omorganisering av drømmer og mål, eller at de må sjekke inn med seg selv: "er det dette jeg egentlig vil?" for husk at du skal følge din vei også.

Så... konklusjonen fra min side er som følgende: 1. er han en snill og god person, og dere har det fint sammen, så kan det være en glede å være med noen som har et barn. 2. Du må gå noen runder med deg selv i blant, og passe på at du gjør ting som føles viktig og riktig ut for deg også.

Nå kom vi ikke frem til et ferdig svar her idag, men jeg håper at noen av mine tanker har kunnet være til hjelp for deg. Ønsker deg alt godt og sender deg en varm klem <3

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap og familieterapeut, ung.no.