Faren min er ikke snill mot meg

Jente, 17

Faren min har aldri hvert noe snill med meg. Jeg tror ikke jeg har hatt en så bra oppvekst. Nå har jeg begynt å snakke med folk om ting. Faren min har alltid gitt meg skylden for alt og stengt meg ute av familien. Jeg har ikke gjort noe for at han skal stenge meg ute. Eller jeg fortalte barnevernet om ting han gjorde og etter det får jeg ikke komme på besøk lengre. Jeg får ikke se brødrene mine lengre. Jeg har ingen familie utenom mamma som aldri er hjemme. Jeg føler alt som har skjedd er min feil og at jeg er en helt ødlagt person. Jeg føler jeg aldri vil klare meg i livet. Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker dette mer. Jeg har mistet energien min og føler ingenting er ekte lengre. Jeg føler ikke noe rundt meg er ekte. Heller ikke meg selv. Føler ikke meg helt til stede lengre. Jeg klarer ikke se faren min igjen. Jeg føler jeg kommer til å fryse helt til eller få panikanfall hvis jeg ser han. Men jeg kan ikke kutte kontakten med han, for da får jeg ikke se lillebrødrene mine.

Svar

He,

Så vondt at du opplever å ha en så krevende relasjon til faren din. Det kan påvirke oss på mange måter akkurat slik du opplever. Det er trist at han ikke lar deg få møte brødrene dine.

Det om er fint er at du snakker med noen om dette og det kan gjøre at du etterhvert klarer å legge bort de negative følelsene du bærer på. Det er ikke din skyld det som har skjedd.

Noen voksne er ikke gode på å håndtere følelser eller situasjoner og noen ganger når man sier fra så kan man oppleve at man blir utestengt. Det burde ikke være slik når det kommer til ens egne foreldre men dessverre skjer det.

Hvordan ville det være for deg å betro deg til moren din om det du opplever? Det kan være veldig godt å ha noen å støtte seg til og kanskje hun kan hjelpe deg å holde kontakten med brødrene dine.

Det å sette grenser for seg selv og trekke seg unna er sundt men jeg forstår at du ikke vil miste kontakten med brødrene dine og at dette setter deg i en ekstra krevende situasjon. De reaksjoner du beskriver du får når du tenker på eller ser faren din er ikke unormale ut fra hva du har opplevd.

Jeg vil sterkt oppfordre deg til å minne deg på at du er sterk som står i mellom familien din og at du prøver å passe på deg selv og å opprettholde kontakt med brødrene dine. Det er en vanskelig situasjon og jeg tror nok at det være vil være godt for deg å ha noen å snakke med slik at du får satt ord på de følelser og tanker du har og får sortert og bearbeidet alt sammen. Det er ikke din skyld og det å føle på sinne og skuffelse overfor faren din er helt ok å kjenne på.

Jeg legger ved noen artikler til deg som jeg håper kan være til hjelp for deg.

Alt godt. God klem til deg. Det kommer til å bli bedre selv om det ikke føles sånn akkurat nå.

Hilsen psykiatrisk sykepleier

Besvart: 6.10.2025