Føler at det er vanskelig å snakke med mamma om noe litt sårt

Jente, 13

Hei, vet ikke kordan eg skal forklare dette men foreldrene mine har vært skilt i 12år og eg har bod med mamma hele livet, men eg besøker faren min i ferier og sånn, men eg føler at eg egt ikke skjenner han skikkelig, han er kjempe snill men eg ser ikke på han som en far, eg vet at dette høres rart ut men eg ser egt mer på stefaren min som en «far» men eg hater egt at brødrene mine får ha foreldre som er sammen siden eg har aldri opplevd det, vet ikke helt koffor eg skriver dette til dere men eg vet ikke helt hva eg skal gjøre, mamma vet ikke dette, eg har lyst til ig snakke med noen om dette, men eg vil ikke snakke med mamma om det fordi eg føler at hun ikke kommer til å forstå

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei! Jeg syntes det er så fint at du sendte melding til oss når du har vært usikker på hvor du skulle ta kontakt for å få hjelp. Jeg skal forsøke å gi deg litt innspill selv om det ikke er så mye jeg kan si siden jeg ikke kjenner deg så godt. Først og fremst syntes jeg det er flott at du ser på din stefar som en far. Jeg tenker dette er så fint, det tyder på at du har en god relasjon til han og er trygg på han, etter mange år hvor dere har hatt en nær relasjon. Det syntes jeg er så flott, og er helt sikker på at både mamma og din stefar ville blitt glad for å høre at du tenker sånn om han. Samtidig så forstår jeg at du kjenner på litt sjalusi(?) til dine søsken som har felles mamma og pappa. Du har jo levd nesten hele livet ditt med dem samlet, og at hele dine brødre sine liv så har du vært der. Jeg syntes det er så forståelig at du skulle ønske det samme, og det fortjener du egentlig å snakke med mamma om og at hun forstår. Det kan godt være mamma forstår dette godt hvis du snakker med henne og deler hvordan du har det, selv om du har en uro for noe annet.

Og fra det du skriver om pappa så syntes jeg det er veldig forståelig. Du lever ikke hverdagen med han, men besøker han i ferier. Jeg tenker det er så fint at du besøker han og at dere har såpass mye kontakt, men det er jo ikke så rart at du i blant kan føle deg nærme de du tilbringer mest tid med. Man kan ikke styre hvordan man føler, og det skal du ikke ha dårlig samvittighet for. Du skriver jo også at han er kjempesnill, så jeg anbefaler deg å fortsette å ha den kontakten du kan med han og kose deg med den, uten å ha noe dårlig samvittighet over hvordan du føler.

Samtidig vil jeg anbefale deg å kontakte en helsesykepleier for å få litt støtte. Helsesykepleiere har masse kunnskap om hvordan familielivet kan være litt både og i blant, og kan være en god støtte. Og kanskje kan en helsesykepleier hjelpe deg med å bli trygg i hvordan du kan snakke litt med mamma om hvordan du har det. Det er helt naturlige følelser du kjenner på, som jeg tror mange andre barn kan kjenne seg igjen i.

Hilsen psykolog ved et familievernkontor

Besvart: 14.8.2023