Jeg har skilte foreldre. Mamma reagerer på at jeg vil bo mest hos pappa

Hei!

Du har gode grunner til at du vil bo mest hos din pappa. Det med venner og nærhet til skole er utrolig viktige ting i en ungdom sitt liv, og det burde foreldre ha forståelse for.

Jeg syns du har vært modig og sterk som har turt å si ifra hvordan du vil bo og hvordan du vil ha det i ferier, selv om det helt sikkert har vært vanskelig og sårt, også for deg. Det er leit at mamma sier ting som jeg kan tenke meg at gir deg både skyldfølelse og dårlig samvittighet. For det var jo ikke du som bestemte at foreldrene dine skulle skille seg. Men du må leve med konsekvensene og da bør hun ha forståelse for at ikke er så lett for deg "å dele deg i to". Det er helt forståelig at du ønsker hverdagen din på ett sted!

I tillegg til at mamma burde ha forståelse så har hun faktisk en plikt til å høre på deg. Og du har rett til å være med å bestemme hvor du vil bo og hvor du vil være i helger/ferier. Foreldre sin plikt og din rett står det om i Barneloven. Det står helt spesifikt at "fra du har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva du mener når det gjelder hvor mye du skal bo hos hver forelder". Det er ingen regel som sier at man må bo 50/50, man kan bo mest hos en forelder. Du skal få kunne si din mening og foreldrene dine har altså en plikt til å lytte til deg før det tas en avgjørelse. Så mamma kan ikke bare fraskrive seg ansvaret. Hun må være med å samarbeide. Vis henne gjerne barneloven og hva som står.

Så, hva gjør du nå som situasjonen er som den er? Jeg har noen tips til hvordan du kan forsøke å få til en ny samtale med mamma:

• Snakk med henne når dere to er venner og ikke krangler fra før. Sørg for at dere har det rolig rundt dere og det er god tid. Kanskje når dere går en tur, når dere ser TV på kvelden eller kjører en lengre biltur?
• Så forteller du om følelsene du får i situasjonen som har oppstått nå. Det er dette mamma må skjønne. Du kan si f.eks at du både blir såra og får dårlig samvittighet når hun sier at hun tror dere barna ikke vil se henne, og når hun snakker som om det bare kan være det samme om dere bor hos henne i det hele tatt. For det er jo ikke det samme! Selv om du vil ha hverdagen din med pappa så vil du jo fortsatt ha kontakt og tid med mamma. Jeg håper hun kan forstå det.
• Videre kan du foreslå for mamma hvordan det kan se ut f.eks det neste halve året. Kan dere avtale hvilke helger dere skal være sammen og hva dere kan gjøre da? Kan du ta initiativ til noe hyggelig så mamma skjønner at du vil være med henne? Du kan jo også høre om hun vil reise til der pappa bor og møte deg en ettermiddag eller to i uken, så kan dere være litt sammen. 1,5 t er jo ikke så langt for en voksen (som kanskje også har bil)? Kan mamma klare det?
• Du kan i tillegg fortelle at du er veldig glad i mamma selv om du akkurat nå vil bo mest hos pappa. Bare å høre de ordene for henne, kan være fint.

Jeg skjønner at det har vært vondt og kanskje også ubehagelig, å se mamma sin såre reaksjon når du sa du ville bo mest hos pappa. Samtidig syns jeg det er viktig og fint at du er ærlig om hva du vil for deg selv.

Mamma har rett til å føle seg trist eller avvist selvfølgelig, men hun er voksen og da må man også håndtere sine egne følelser.

Jeg håper dette ga deg noen tips og at det vil gå bra å prate med mamma en gang til, og at hun ikke bare avviser deg på nytt.

Jeg har også funnet frem noen artikler som ligger under her. De handler om det å ha to hjem og det å snakke med foreldre om vanskelige ting. De har også tips til hvor du kan ta kontakt om det ikke blir noen løsning. Da finnes det hjelp å få utenfra, f.eks fra et familievernkontor. De hjelper ofte familier med å løse samværsavtaler. Du kan lese mer i artikkelen om hvordan man kontakter de og hvordan de jobber!

Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no